Diskusjonen omkring kapitaliseringsrenten ved ekspropriasjon har vakt debatt og uenighet i norsk høyesterett. Da professorene Endre Stavang og Erling Eide fikk greie på at saken skal behandles på nytt, tok de pennen fatt. I et debattinnlegg i Rett24 argumenterer de for at høyesterettsdommerne bør vurdere å senke rentesatsen på ekspropriasjonssaker, noe som vil øke nåverdien av tap og erstatningskrav.
I høst skal elleve høyesterettsdommere diskutere spørsmålet i storkammer: et møte dedikert til saker av særlig viktighet.
– Vår mening er å gi et godt råd
Når staten tvangskjøper privat eiendom, kalles dette for ekspropriasjon. Eieren har da krav på å få erstatning. For å komme frem til et rettferdig erstatningsbeløp bruker man det som kalles for «kapitaliseringsrente». Stavang beskriver det som et verktøy for å beregne nåverdien for fremtidig inntektstap fra eiendommen. Han uttrykker at det er viktig at denne renten blir plassert riktig:
– Hvis renten blir for høy og dermed «erstatningsprisen» for lav, kan myndighetene bli fristet til å ekspropriere for mye. Så det er viktig at prisen på en ekspropriasjon blir tilstrekkelig høy, slik at myndighetene får en oppfordring til å tenke seg godt om før de går til tvangsinngrep mot grunneiere.
Stavang forteller at det lenge har vært en tendens til at man ser erstatningssaker ved ekspropriasjon i sammenheng med erstatningssaker ved personskader, ettersom lignende beregningsspørsmål dukker opp. Her har den samme renten blitt brukt blant personer som utsettes for trafikkulykker, og blant personer som mister eiendommen sin til ekspropriasjon. I 2022 vedtok Stortinget derimot å senke renten for personskader fra 4 prosent til 2,5 prosent:
– Når Stortinget og Justisdepartementet har sagt sitt om at renten skal være 2,5 prosent ved invaliditet, så er det naturlig, rimelig og rettferdig at en bonde som mister eiendommen sin, blir behandlet på lignende måte.
Med debattinnlegget med Eide i Rett24, forklarer han at deres intensjon er å få domstolene til å tenke nytt:
– Vår mening er å gi et godt råd, fastslår Stavang.
– Satt på spissen er rettsøkonomi sunn fornuft satt i system
Stavang har en forventning om at Høyesterett aktivt bruker litteratur med rettsøkonomisk preg i sakene de behandler, deriblant saken om rentesatsen på ekspropriasjon. I den sammenheng håper han å se dommere, advokater og lovgivere på årets konferanse for den europeiske foreningen for rettsøkonomi (EALE) på BI i høst.
Å delta på en konferanse med fokus på rettsøkonomi kan være interessant for lovgivere og rettsskapere, siden faget trekker på ideer, teorier og begreper fra samfunnsøkonomi. Dette kan gi innsikt i hvordan juss kan forstås, forklares og vurderes, sier Stavang:
– Hvis jeg skal sette det veldig på spissen, så er egentlig rettsøkonomi sunn fornuft satt i system. Det er noe enkelte kolleger er litt skeptiske til.
– De mener det at vi rettsøkonomer blir litt ivrige og imperialistiske, og at vi trenger oss inn på stadig nye områder. At vi liksom kolonialiserer andres tenkemåte. Det har vært fremmet som kritikk, men meningen er jo bare å være i dialog med folk som er interessert i det samme som en selv, begrunner han.
Tverrfaglige røtter
En av fakultetets mest betydningsfulle figurer på 1800-tallet, Anton Martin Schweigaard, var professor i samfunnsøkonomi, statistikk og lovkyndighet, og i praksis en professor i rettsøkonomi, forteller Stavang. På 1800-tallet var rettsøkonomene dominerende på fakultetet, frem til århundreskiftet da rettsdogmatikken blomstret frem. Rettsvitenskapen skulle da omdannes til noe eget, med egne teorier og metoder. Resultatet var at den økonomiske tilnærmingen ble mer og mer tilsidesatt:
– Da Erling Eide var med på stiftelsesmøtet for EALE i 1984, så var ikke rettsøkonomi regnet som en del av rettsvitenskapen. Det var rett og slett ikke regnet som en del av den gode jussen, sier Stavang.
Tatt tid å få anerkjennelse
Helt siden han var jusstudent, har Stavang hevdet at rettsøkonomi fortjener å bli anerkjent som et eget fag i rettsvitenskapen. Dette kom tydelig frem i hans argumenter i artikkelen «Bør juristene studere samfunnsøkonomi?» publisert i jussens studenttidsskrift, Stud.jur., i 1990. Her argumenterte han for at jussen ofte har behov for å benytte økonomiske analyser, og at et eget rettsøkonomisk fag burde forankres ved fakultetet.
– Jeg hadde en formening om at det raskt ville føre til at rettsøkonomien ble anerkjent som en del av rettsvitenskapen, men det har faktisk tatt nesten 35 år, forteller Stavang.
Å presentere tverrfaglige perspektiver har han erfart at kan både utfordre og bidra til utvikling i akademia:
– Man må jo erkjenne at når man jobber tverrfaglig, så utfordrer man andres tilvante tankegang – derfor må man smøre seg med litt tålmodighet for å bli anerkjent og akseptert, sier Stavang.
Et formelt rettsøkonomifag ble først innført i 1996 ved Det juridiske fakultet i Oslo. I dag tar over 100 studenter faget hvert semester. Rettsøkonomifaget har med tiden økt i popularitet, og får stadig mer fotfeste også ved andre høyskoler og universiteter som BI og NMBU.
Om årets EALE-konferanse
«European Association for Law and Economics» (EALE), er en europeisk rettsøkonomisk forening som ble stiftet i 1984. I år arrangeres den 42. årskonferansen i Oslo, i BIs lokaler på Nydalen den 18. og 19. september.
Konferansen har hittil mottatt over 170 artikkelutkast, og en internasjonal vitenskapelig komité siler ut konferansebidragene etter kvalitet og relevans. Blant hovedtalerne er Harvard-professorene Kathryn Spier og Henry Smith. Konferansen skal til sammen bestå av syv sesjoner med seks parallelle presentasjoner og med tre artikler per sesjon.
Konferansen arrangeres i år av Institutt for privatrett ved UiO, og Institutt for rettsvitenskap og styring og Institutt for samfunnsøkonomi ved BI.