Om prosjektet
Lærebøker om etterforsking tilrår ein hypoteseorientert metode der etterforskarar ser på fleire forklaringar for kva som har skjedd. Gjennom etterforsking skal ein prøve å bevise at hypotesane er feil. Dette kallar ein falsifisering, og det er henta frå ein teori om korleis vitskapleg forsking bør gå føre seg. Tilnærminga skal sikre ei brei og objektiv etterforsking og skal redusere faren for tunnelsyn. På slutten av etterforskinga skal politiet stå att med den hypotesen som ikkje kan vere feil.
Mange praktikarar opplever det som krevjande å bruke hypotesar på denne måten undervegs i etterforskinga. Det finst ulike syn i praksisfeltet på korleis dette bør gjerast, og det finst spenningar mellom praksisfelt og teori.
Dette prosjektet undersøkjer korleis slike hypotesar faktisk blir brukte, og korleis ein vurderer bevis i alvorlege valdssaker. Det overordna spørsmålet for prosjektet er korleis politi og påtalemakt kan vurdere bevisbiletet undervegs i etterforskinga på ein måte som er både praktisk gjennomførbar og rettssikker.
Metode
Prosjektet ser på etterforsking av drap, drapsforsøk og mishandling i nære relasjonar. Gjennom studiar av straffesaksdokument og normer for bevisvurderinga, og dessutan tilstadeverande observasjon og intervju med etterforskarar, påtalejuristar og analytikarar, belyser prosjektet korleis politi og påtalemakt vurderer bevis i ulike saker og i ulike fasar av sakene.
Mål
Prosjektet skal tydeleggjere ulike erfaringar og posisjonar, og bidra til vidareutvikling av praksisar knytte til bevisvurdering.
