Sammenheng og samarbeid
I en ny bok utgitt av Universitetsforlaget ser, spesialist i psykiatri Alv A. Dahl og førsteamanuensis ved Det juridiske fakultet Anders Løvlie, nærmere på diagnosens rolle i medisin og juss. Boken «Psykiske lidelser – forståelse, diagnostikk og juss» er skrevet for helsepersonell og jurister. Håpet er at boken skal bidra til økt bevissthet om hva diagnoser er og om forholdet mellom juss og medisin.
Anders Løvlie jobber til daglig ved Institutt for offentlig rett og har skrevet flere artikler om forholdet mellom juss og psykiatri. Han mener at det vil være verdifullt for den som berøres av diagnoser og juss at helsepersonell og jurister får økt bevissthet om problemstillingene boka tar opp: «Lover og regler, eller det vi kaller rettslige reguleringer, har stor betydning for den som har en psykisk lidelse. Mange rettsregler handler om bruk av medisinske diagnoser i behandling, men også utenfor det helserettslige har det betydning om man har det som kalles en psykisk avvikstilstand.»
Han viser til at det for eksempel kan føre til at et testament eller en avtale man har inngått blir sett på som ugyldig.
– Det å ha en psykisk avvikstilstand kan også ha betydning for retten til å få utstedt pass, muligheten til å jobbe i visse yrkessektorer og retten til å kjøre bil. I ytterste konsekvens kan det bli snakk om frihetsberøvelse for den det gjelder, oppsummerer Løvlie.
De juridiske konsekvensene, eller rettsvirkningene, knyttet til forskjellige sykdommer er det juristene som har ansvaret for, mens det er legene som sitter på kunnskapen om psykiske lidelser. Løvlie mener den nære sammenhengen mellom medisin og juss ikke alltid er like enkel å få tak på:
«Det henger blant annet sammen med at juristene har reguleringsformål for øye, mens medisinernes formål med å kategorisere psyken først og fremst er å legge til rette for behandling».
Koblingssentralen
Norge bruker Verdens helseorganisasjons klassifikasjonssystem for diagnoser, ICD-10. I alle land som bruker dette systemet skal de samme kriteriene legges til grunn når helsepersonell stiller diagnoser. I boken fokuserer Løvlie på forholdet mellom slike medisinske diagnoser og jussen.
– Diagnosesystemer benyttes som verktøy for å finne frem til psykiske tilstander, og virker som en markør eller koblingssentral som peker ut rettslig relevante tilstander. Rettsreglene stiller betingelser for bestemte rettsfølger eller rettsvirkninger, mens diagnosesystemene stilles opp betingelser for bestemte diagnoser, forklarer Løvlie.
Selv om det medisinske diagnosesystemet har likhetstrekk med det rettslige systemet mener han det er viktig å fremheve at kriteriene som ligger til grunn er helt ulike: «Diagnosesystemene er utviklet ut fra helsefaglige formål, ikke rettslige, og sier derfor ikke i seg selv noe om hvilke rettsfølger som bør knyttes til diagnosene. Rettsreglene er på sin side utviklet for å regulere samfunnet, og reglenes innhold klargjøres ut fra rettslige tolkningskriterier.»
Mange rettsregler bygger i dag på medisinske ord og uttrykk, og medisinske diagnosesystemer. Løvlie fremhever at det er viktig at lovgiver er bevisst på at de medisinske begrepene er utviklet ut fra helsefaglige formål og sier i seg selv ikke noe om hvilke rettsfølger som bør knyttes til diagnosene: «Dette er det av stor betydning at lovgiveren er seg bevisst når det skal knyttes rettsvirkninger til psykiske avvikstilstander – spørsmålet er om det finnes et medisinsk begrep som er treffsikkert og angir hvilke tilstander regelen omfatter. Og for den som skal anvende konkrete regler, er det avgjørende å avklare om regelen skal avgrenses ut fra psykiatriske kriterier.»
Betydningen av å få en diagnose
– I praksis vil diagnosene styre hva helsevesenet tilbyr, og hva den enkelte har krav på etter loven. De nasjonale faglige retningslinjene for ulike psykiske lidelser inneholder faglige anbefalinger, som blant annet etablerer standarder for utredning, behandling og oppfølging av diagnosegrupper, forklarer Løvlie.
– Et område hvor det rapporteres om at forholdet mellom juss og medisin ikke tas på fullt alvor er bruken av sykemeldinger, sier Løvlie. Han viser til at loven på dette området er knyttet opp til et strengt sykdomsbegrep. Likevel er det en utbredt oppfatning at dersom et menneske lever under ytre omstendigheter som er vesentlig verre enn vanlig, og at vedkommende av den grunn har det tøft, så vil mange leger likevel sykemelde vedkommende under en psykiatrisk diagnose. Han mener at en slik praksis verken er i tråd med lovgiverens intensjoner eller diagnosesystemets retningslinjer.
For å illustrere hvordan diagnoser styrer hva helsevesenet tilbyr viser Løvlie til Nasjonal behandlingstjeneste for transseksualismes (NBTS) sine retningslinjer for utredning, diagnostisering og medisinsk behandling av transpersoner. Her stilles det krav om diagnosen transseksualisme før det kan gis medisinsk behandling.
Eksempelet viser også hvordan diagnosesystemet og rettsvirkningene ikke alltid henger med i tiden. Løvlie viser til at det i dag er bred faglig enighet om at transseksualisme ikke er å betrakte som en psykisk lidelse: «I det nye diagnosesystemet ICD-11, som ble lansert i sommer og som trer i kraft i 2023, er transseksualismediagnosen fjernet og erstattet med en diagnose om såkalt kjønnsinkongruens i en ny del av diagnosesystemet som handler om tilstander relatert til seksuell helse.» Spørsmålet er nå hvilken rettslig betydning det vil få for behandlingstilbudet frem til 2023.
Betydningen av å ha en diagnose
Et viktig poeng i boken for medforfatter Dahl er hvordan psykiatriske diagnoser i utgangspunktet følger en pasient gjennom hele livet og hvor vanskelig det er å fjerne og endre en diagnose. Problemstillingen ble aktualisert i VG sin artikkel «Tre brødre fra Tolga» publisert 6. oktober. De tre var blitt diagnostisert som psykisk utviklingshemmede og gjennom vergemål fratatt sin rettslige og økonomiske handleevne. Saken viser ikke bare hvor store implikasjoner det kan ha å få en slik diagnose og hvor vanskelig det kan være å få fjernet en diagnose som er satt, men også hvordan kommuner og andre kan tjene penger på diagnostisering.
Selv for personer som i utgangspunktet ble korrekt diagnostisert, er det nødvendig for helsepersonell å fortløpende vurdere om diagnosen skal opprettholdes. Betydningen av årvåkenhet om dette illustreres i boken med en fersk rettsavgjørelse, hvor det ble lagt til grunn at en pasient med psykoselidelse og personlighetsforstyrrelse var feilbehandlet som følge av at behandlingen ikke ble endret da psykosene avtok. Retten fant det sannsynlig at pasienten ville blitt frisk flere år tidligere dersom behandlingen hadde blitt endret på riktig tidspunkt.
Løvlie fremhever at kravet til forsvarlig helsehjelp ikke bare kan knyttes til om det er satt en riktig diagnose, han mener at det vil være brudd på kravet hvis man unnlater å undersøke om den til enhver tid fastsatte diagnosen fortsatt er velbegrunnet.