Alida begynte som doktorgradsstipendiat i april 2023. Hun er tilknyttet ENROL-prosjektet, et tverrfaglig samarbeid mellom Institutt for offentlig rett og ARENA Senter for europaforskning, finansiert av Norges forskningsråd.
Hun har en mastergrad i rettsvitenskap fra ELTE i Ungarn (2020) og tilbrakte ett år av studiene sine i Bergen som Erasmus-utvekslingsstudent. Hun har vært tilknyttet Universitetet i Bergen og Chr. Michelsens Institutt gjennom ulike engasjementer, blant annet som trainee og vitenskapelig assistent ved Centre on Law and Social Transformation, og gjennom forskningsprosjektet «PROTECT – The Right to International Protection», finansiert av EUs Horisont-program. Hun underviser i EØS-rett (del av JUS2211) og internasjonal menneskerettighetsrett (del av JUS2111) ved Det juridiske fakultet.
I avhandlingen undersøker hun hva det innebærer, rettslig sett etter EU‑retten, å behandle rettsstaten som et ikke‑forhandlingsbart vilkår for medlemskap, og hvordan dette påvirker Unionens håndtering av både medlemsstater og kandidatland. De doktrinære rettslige påstandene hennes utgjør det grunnleggende fundamentet: at rettsstaten er en ikke‑forhandlingsbar medlemskapsbetingelse; at den samme rettsstatsverdien i artikkel 2 TEU gjelder for både medlemsstater og kandidatland; at denne rettsstaten begrenser så vel som muliggjør EUs egen handlemåte; og at EU‑institusjonene nå deler, i det minste på papiret, en felles tekstlig og doktrinær forståelse for hva rettsstaten betyr. På dette grunnlaget argumenterer hun normativt for at konsistens i hvordan rettsstaten anvendes ikke bare er et politisk ideal, men en forventning som følger av både traktatene og av rettsstaten selv, og at EU‑institusjonene bør legge til grunn en felles og mest mulig ensartet tolkning av rettsstaten som medlemskapsvilkår, fordi den bare da kan forsvares uten dobbeltstandarder.
En sentral del av prosjektet er å klargjøre hva «konsistens» bør bety i denne konteksten, og hva det krever av EU‑institusjonene. Hun tar utgangspunkt i påstanden om at rettsstaten, for å tre fram og være effektiv, må anvendes konsistent, og at det – gitt dens status som grunnleggende prinsipp og ikke‑forhandlingsbar medlemskapsbetingelse i en verdibasert rettsorden – stilles høyere krav og en mer stringent forventning til konsistent beskyttelse av rettsstaten enn det man kan forvente på andre områder. Ut fra dette utvikler hun påstanden om at konsistens markerer det minimale, forsvarlige nivået for EUs forventede forsvar av rettsstaten i medlemskapsspørsmål: det er terskelen under hvilken rettsstatens kjerne ikke lenger er tilstrekkelig beskyttet. Hun definerer konsistens som en kombinasjon av (i) fravær av materielle og prosessuelle motsetninger og (ii) sammenhengende, logisk strukturerte normer og praksiser som støtter systemisk integritet. På dette grunnlaget foreslår avhandlingen en normativ‑doktrinær rettslig ramme og konsistensstandard som kan brukes både ex ante – til å veilede og strukturere hvordan EU‑institusjonene håndterer rettsstatsproblemer i medlemskapssaker – og ex post – til å vurdere, gjennom konkrete casestudier, om og hvordan EU siden Lisboa‑traktaten har oppnådd større konsistens i sitt forsvar av rettsstaten som medlemskapskriterium.
