Forum for politisk teori ved Norsk senter for menneskerettigheter 

Tid: Mandag 15.11.04, kl. 14.15-16
Sted: Norsk Senter for Menneskerettigheter, Universitetsgt. 22-24, resepsjon  3.etasje (inngang ved Norli bokhandel.)

Helge Høibraaten innleder om Habermas´ radikalisering av Kants tanke om et folkeforbund. Kommentar ved Tore Lindholm.

Helge Høibraaten: Jürgen Habermas’ Det spaltede Vesten, Kant og den amerikanske nykonservatismen

Jürgen Habermas ga nylig ut Det spaltede Vesten, der han skisserer en ny verdensordning delvis basert på Kants tanke om et statsforbund for evig fred, som var forløperen for Folkeforbundet. Kant var imidlertid skeptisk til tanken om en verdensstat, han fryktet ”sjelløs despotisme”. Habermas følger ham i noen grad her. Han tenker seg en arbeidsdeling mellom

– FN som verdensorganisasjon på den ene side, reformert og styrket til transnasjonal institusjon, konsentrert om fredssikring (mot angrepskrig) og menneskerettspolitikk (mot massive menneskerettighetsbrudd, forbrytelser mot menneskeheten), og
– utenrikspolitisk handlingsdyktige regionale sammenslutninger av demokratiske stater på den annen side, som EU. Dette innebærer at økonomiske spørsmål, miljø- og sunnhetsspørsmål osv. ikke hører hjemme under en verdensstat, men derimot på et nivå for interaksjon mellom regioner, i fora som WTO, WHO og andre internasjonale forhandlingsorganisasjoner. I samspillet mellom et ”tynt”, slagkraftig FN, ”tykke”, demokratiserte regioner og mellomliggende organisasjoner ser Habermas en mulig konkret utopi som unngår Kants skrekkvisjon.

Habermas’ oppfatning av FN’s rolle innebærer at han må avvise Kants motstand mot intervensjoner fra verdenssamfunnet på enkeltstaters område. Staters rett til angrepskrig under visse formregler var en del av nytidens klassiske folkerett for europeiske stater. Kants statsforbund for evig fred var tenkt basert på et løfte fra statenes side om ikke å gå til krig, og brøt derfor ikke rettslig sett radikalt med den faktiske folkeretten, som Kant likevel så ytterst kritisk på. Først i det tyvende århundre har folkeretten gått over til å fordømme og kriminalisere angrepskrig, i tillegg til å kriminalisere ”forbrytelser mot menneskeheten”.

I det tyvende århundres radikalkonservative tenkning og i den amerikanske neokonservatismen er det en langt sterkere skepsis enn Kants og Habermas’ overfor ideen om en verdensregjering. Her fryktes ikke bare ”sjelløs despotisme”, her fryktes det også at livet vil miste sitt alvor og bli til ren underholdning og kultur. Habermas’ skrift tar også kritisk tak i slike tanker.

Helge Høibraaten leder Forum for politisk teori ved SMR. Han er 2004 – 2006 Heinrich-Steffens-professor ved Humboldt-Universität zu Berlin.