Det er førsteamanuensis Jan Helgesen (bildet) som sier dette. For drøyt tretti år siden ble unge student Helgesen invitert på internasjonal menneskerettighetskonferanse av læreren, Torkel Opsahl. Senere fulgte år da de to samarbeidet med Asbjørn Eide om etableringen av et menneskeretts-miljø blant norske forskere. Eide hadde omfattende erfaring fra FN-systemet, Opsahl fra FNs Menneskerettighetskomite og Den europeiske menneskerettighetskommisjon, og Helgesen ble sterkt engasjert i det mangeårige arbeidet med å få frem en erklæring om menneskerettighetenes forsvarere – Human Rights Defenders. Dessuten fulgte han tett den menneskerettighetprosessen som foregikk innen rammen av KSSE (nå: OSSE). Det var behovet for å gi denne internasjonale aktiviteten en norsk, vitenskapelig forankring som dannet mye av grunnlaget for etableringen av Institutt for menneskerettigheter.
-Det er fortsatt et paradoks at Norge ofte har vanskelig for å fylle sine kvoter når det dreier seg om å bemanne internasjonale poster innen FN-og Europarådssystemet, sier Helgesen. –Det virker som denne type arbeid ikke alltid blir godt nok verdsatt her hjemme. Noen frykter vel også at alt for mye internasjonalt arbeid blir en karrieremessig blindvei.
-Frykten er vel ikke helt ubegrunnet?
-Det ideeelle er utvilsomt å kombinere arbeid ute med en tydelig forankring hjemme, sier Helgesen.
Og nettopp ønsket om hjemlig forankring av et sterkt internasjonalt engasjement var en av hovedmotorene bak etableringen av menneskeretts-instituttet.
-Dagens senter, med viktige programmer innen det internasjonale dialogarbeidet, viser hvordan internasjonalt orientert virksomhet kan styrke hjemlige miljøer, og samtidig medføre at dørene mot det internasjonale samfunnet blir holdt åpne.
-Du er ikke redd for at vi ender opp med et frelse-verden-kompleks: At vi blir verdensmestre i å fortelle alle andre hvordan de skal te seg, mens vi forholder oss passive til brudd og overgrep her hjemme?
-Det er jo på ingen måte snakk om noen enveis kontakt. Det er ikke slik at vi bringer visdom til verden, men snarere at vi henter impulser og informasjon utenfra som også kan anvendes her hjemme. Derfor er det på ingen måte noen motsetning mellom arbeidet for eksempel i Nasjonal institusjon og det vi driver med utenlands. Nå er vi for eksempel godt i gang med å bygge opp senterets menneskerettsforum for jurister, og også i dette arbeidet kan vi trekke veksler på informasjon innhentet bl.a. i Strasbourg og Geneve.
Helgesen har i en årrekke arbeidet internasjonalt, først altså med å få utarbeidet og vedtatt en FN-erklæring om Human Rights Defenders. I de siste årene før erklæringen ble vedtatt (i 1998) ledet han dette arbeidet, og var også på tale som FN-generalsekretærens første spesialrepresentant på temaet. Når det til slutt ble den kvinnelige, pakistanske juristen Hina Jilani som mottok utnevnelsen, så var nok dette i alle fall til en viss grad utslag av ønsket om å bedre en kjønnsmessig og geografisk balanse innen FN-systemet. Helgesen har valgt å konsentrere seg om sitt verv som norsk medlem i Venezia-kommisjonen:
-Kommisjonen ble etablert i 1990, og skal være et bindeledd mellom tidligere østblokkland og vesten. Det er ikke tilfeldig at Venezia er valgt som vertsby – dette norditalienske nettverket av øyer og kanaler har i århundrer vært et handelssentrum og et bindeledd mellom øst og vest, sier Helgesen. Kommisjonen har et medlem for hvert av medlemslandene, og har vært med på å forberede alle grunnlovene for de ”nye” demokratiene i Øst-Europa. I de senere årene har sakene blitt mer konkrete, som f.eks. demokratisk kontroll med hemmelige tjenester, men fortsatt er det et konkret og spennende arbeid.
- Jeg håper senteret i årene fremover kan oppnå en enda bredere og enda mer mangfoldig internasjonal representasjon, sier Jan Helgesen.
- Vi har bygd opp et stort, unikt forsknings-og undervisningsmiljø som kan levere kunnskap og kompetente personer både nasjonalt og internasjonalt. Kravene til kunnskap og faglig presisjon er økende. I de første ti-årene etter den andre verdenskrigen var formuleringene runde og enigheten bred. I dag opplever vi stadig vekk at man er mye mer detaljorientert når internasjonale dokumenter skal skapes. Det er selvsagt fordi de som skal signere vet at de får ordene tilbake som en boomerang dersom det stilles spørsmål ved deres praksis. I den forbindelse er det viktig både med faglig tyngde og internasjonal forståelse om vi nordmenn skal være konstruktive medspillere, sier Jan Helgesen.