I anledning FNs høykommissær for flyktninger Filippo Grandis Oslobesøk deltok professor Maja Janmyr i et panel for å diskutere hvordan verdenssamfunnet kan jobbe sammen for å beskytte og støtte flyktninger.
Panelsamtalen arrangertes av Norwegian Centre for Humanitarian Studies Utenriksdepartementet, i samarbeid med PRIO Migration Centre og Norges Røde Kors.
I tillegg til høykommissæren og professor Janmyr inkluderte panelet generalsekretær i Flyktninghjelpen Jan Egeland, avdelingsdirektør i seksjon for humanitære spørsmål i Utenriksdepartementet Gunn Jorid Roset og med-grunnlegger av VipiCash Olivier Mukuta.
Dagen da antallet mennesker drevet på flukt av russisk aggresjon i Ukraina passerte to millioner bidro panelet til en viktig diskusjon om hvordan vi kan beskytte flyktninger fra Ukraina uten å glemme uløste flyktningsituasjoner andre steder.
Adgang til beskyttelse
Janmyr fremhevet adgang til internasjonal beskyttelse som en hovedutfordring for å oppnå effektiv flyktningbeskyttelse i dag.
– Dagens internasjonale flyktningeregime kjennetegnes av begrensninger av flyktningers bevegelsesfrihet. Stater hindrer flyktninger enten fysisk eller prosedyremessig fra å nå et lands grenser for å begrense tilgangen deres til internasjonal beskyttelse, understreket Janmyr.
Høykommissæren fulgte opp dette poenget ved å vise til en beskyttelseskrise der rike land, særlig i Europa, Nord-Amerika og Australia, forsøker å begrense flyktningers mulighet til å nå frem til grensene deres. Mens regulære migrasjonsruter er utilgjengelige har politisk retorikk som fremstiller flyktninger og migranter som utnyttere av internasjonal beskyttelse blitt vanlig, sa høykommissæren.
Ansvarsfordeling
Høykommissæren håpet at støtten som har blitt mobilisert for flyktninger fra Ukraina kan være startskuddet for en bedre innsats for flyktninger alle steder.
Han uttalte at Europa nå blir tvunget til å ha diskusjoner om ansvarsfordeling, som også inkluderer flyktninger fra andre deler av verden.
I en diskusjon om hvordan Norge kan bidra til bedre beskyttelse og bistand til verdens flyktninger vektla Janmyr at:
– Norge må lede med eksempel for å kunne være en troverdig pådriver for globale løsninger.
Hun fremhevet hvordan Norge har vært nokså nonchalant til UNHCR’s mandat til å overvåke og veilede implementeringen og tolkningen av flyktningkonvensjonen, og hvordan UNHCR har kritisert norsk asylpraksis ved flere anledninger.
Flyktningkonvensjonens rolle
Som svar på et spørsmål om hvilken rolle flyktningkonvensjonen spiller i dag svarte Janmyr at det faktisk finnes lite forskning på effekten av internasjonal flyktningrett og flyktningkonvensjonen:
– Det er vanskelig å fastslå effekten av flyktningkonvensjonen på flyktningers rettigheter. På den ene siden er konvensjonen hjørnestenen for beskyttelse. På den andre siden er det åpenbart at det å være part i konvensjonen ikke automatisk fører til bedre beskyttelse.
Med henvisning til BEYOND-prosjektet la Janmyr også vekt på at mange stater som ikke er part i konvensjonen spiller en nøkkelrolle i flyktningbeskyttelse på verdensbasis uten at de får særlig oppmerksomhet i forskningen.
– Mange av de største mottakslandene for flyktninger har hverken undertegnet eller ratifisert flyktningkonvensjonen. Rundt 45 stater har ikke ratifisert konvensjonen, det inkluderer stater som huser mange flyktninger slik som Bangladesh, Libanon og Pakistan, forklarte Janmyr.
– Stater som ikke er part i konvensjonen resonnerer likevel innenfor paradigmet i internasjonal flyktningrett, og vi har sett at nasjonale domstoler tar i bruk internasjonal flyktningrett. Dette tyder på at konvensjonen kanskje har en viktig innflytelse selv i stater som ikke har ratifisert den.
Janmyr leder forskningsprosjektet BEYOND og skal over de neste årene studere disse dynamikkene nærmere, inkludert spørsmålet om hvordan disse statene tar del i og bidrar til å utvikle de internasjonale flyktningrettslige regimet.