Partienes asylpolitikk om «nærområdene»

– La oss hjelpe flyktningene der de er.

Du har sannsynligvis hørt argumentet i en politisk debatt eller mens du leser om partienes asylpolitikk i valgomatene. 

Arbeiderpartiet (Ap), Høyre og Senterpartiet (Sp) sier noe av det samme: De vil unngå at flyktningene reiser langt for å få beskyttelse og vil i hovedsak hjelpe flyktningene i nabolandene til konfliktområdene.

Til tross for samme prioritering, varierer språket mellom partiene.

I tillegg til hjelp i «nærområdene» mener de tre partiene at FNs kvoteordning er den beste måten å ta imot flyktninger på. Likevel valgte koalisjonsregjeringen bestående av Ap og Sp å kutte nettopp i denne ordningen.

500 av 5000 kvoteflyktninger 

– Da Listhaug satt med ansvaret, var det 3170 kvoteflyktninger. 3170! Nå blir det 200. En mye tydeligere, en mye mer ansvarlig politikk enn da Venstre og Frp hadde styringen.

Det sa Sps partileder og daværende finansminister, Trygve Slagsvold Vedum, på Stortingets lederstol etter at regjeringens statsbudsjett for 2025 ble lagt frem.

Som følge av den relativt høye ankomsten ukrainske flyktninger valgte regjeringen å redusere antallet kvoteflyktninger Norge skal ta imot. Regjeringen landet på 200 kvoteflyktninger, hvor antallet senere ble oppjustert til 500 i forhandlinger med Sosialistisk Venstreparti (SV).

500 er kun en tidel av de 5000 kvoteflyktningene FN mener Norge kan og bør ta imot årlig. Dette er gruppen FN har funnet særlig sårbare og som har akutt behov for gjenbosetting i et «trygt tredjeland».

Gjenbosetting betyr at flyktningene overføres fra det første landet de søkte asyl, hvor de ikke får beskyttelsen de trenger, til et annet land som har akseptert å ta imot og bosette dem. 

Til tross for at millioner av kvoteflyktninger venter på å bli akseptert, er antallet som forventes å bli gjenbosatt på verdensbasis i 2025 det laveste på 20 år. 

– Om vestlige slik som Norge tar imot noen hundre kvoteflyktninger, er det kun en dråpe i havet i forhold til de 2,5 millioner flyktningene som venter på å bli gjenbosatt i «nærområdene», sier postdoktor på BEYOND-prosjektet, Dr. Arjumand Bano Kazmi. 

Vil ikke ta større del av 'byrden'

SV, Venstre, Rødt og Miljøpartiet De Grønne (MDG) fremmer i sine partiprogram at Norge skal ta imot så mange kvoteflyktninger som FN anbefaler, samt bistå i «nærområdene». 

FrP derimot, ønsker å stanse all ankomst av kvoteflyktninger. I tillegg er målet deres «null netto innvandring fra høyrisikoland». Med høyrisikoland mener partiet land i Midtøsten, Afrika og deler av Asia, som FrP hevder har store integreringsutfordringer i Norge knyttet til lav arbeidsdeltakelse, kriminalitet, bruk av velferdsordninger og sosial segregering.

Maja Janmyr, professor ved Det juridiske fakultet og leder for BEYOND-prosjektet, mener FrPs mål er problematisk.

– Det å søke asyl er en sentral menneskerettighet. Alle som er i Norge eller på grensen, har rett å søke om asyl og få sin sak behandlet i henhold til Norges internasjonale forpliktelser og menneskerettigheter. Dette gjelder uansett hvilket land du kommer fra. Hvis det er grunn til å tro at du vil være i fare om du reiser tilbake til hjemlandet så har du rett til beskyttelse, sier Janmyr.

FrPs asylpolitikk henger sammen med argumentet som går igjen på borgerlig side: «Norge kan ikke ta en enda større del av byrden» for verdens flyktninger. I litteraturen har vært et skifte fra å snakke om byrdefordeling til ansvarsfordeling av flyktninger. Ikke bare for å erstatte det stigmatiserende begrepet om at flyktninger er en 'byrde' for vertsland, men også for å åpne for andre former for bidrag til mennesker på flukt, annet enn økonomisk bistand og lokal integrering. 

FrPs asylpolitikk om full stans av kvoteflyktninger og «null netto innvandring fra høyrisikoland» er ikke i samsvar med FNs flyktningkonvensjon Norge er part i. 

I flyktningkonvensjonen erkjennes det at «innrømmelse av asyl kan påføre visse land uforholdsmessig store byrder, og at en tilfredsstillende løsning av et problem … derfor ikke kan oppnås uten gjennom internasjonalt samarbeid.» Dette forutsetter en ansvarsfordeling mellom medlemsstatene. 

– Flyktningkonvensjonen er tydelig på at alle medlemsstater skal bidra til å fordele ansvaret for verdens flyktninger. Konvensjonen legger opp til at stater ikke bare skal være solidariske med de som trenger beskyttelse, men at stater også skal utvise solidaritet med hverandre, sier Janmyr. 

Bistandskutt vil forverre flyktningsituasjonen

Hvordan er fordelingen av flyktninger på verdensbasis? 

• 73% av verdens flyktninger bor i fattige eller mellominntekts land, gjerne i det globale sør – eller områdene FrP omtaler som «høyrisikoland».
• 67 % av flyktningene bor allerede i nabolandene til konfliktområdene, som politikerne snakker om.

Økonomisk støtte og gjenbosetting av flyktninger i disse områdene er derfor sårt tiltrengt. Særlig nå som FNs høykommissær for flyktninger, UNHCR, står overfor enorme kutt i sine midler til humanitær bistand. De har et mandat om å hjelpe og beskytte flyktninger internasjonalt. Så langt i år har organisasjonen kun fått dekket 23% av sine finansieringsbehov. 

Som en konsekvens vil millioner av flyktninger nå oppleve forverrede levekår, økt risiko for utnyttelse, samt press om å flykte videre. 

Som postdoktor på BEYOND-prosjektet, forsker Kazmi på flyktningers rettigheter i Pakistan. Hun mener UNHCRs rolle i landet er uunnværlig.

– På grunn av manglende støtte fra pakistanske myndigheter er flyktningene i Pakistan helt avhengige av UNHCRs hjelp. Jeg frykter at bistandskuttene vil tvinge UNHCR til å redusere sin støtte i landet. Dette vil forverre en allerede kritisk situasjon for flyktningene og internt fordrevne, sier hun.

– Må reflektere over sin egen rolle

BEYOND-prosjektet forsker på relasjonen mellom land som ikke har sluttet seg til flyktningkonvensjonen og det globale flyktningregimet. Mange av verdens største og viktigste vertsland for flyktninger har ikke signert konvensjonen. Blant dem er landene BEYOND undersøker: 

• I Libanon er rundt 1 av 4 flyktninger.
• I Pakistan er det registrert 1,58 millioner afghanske flyktninger, samt hundretusener av udokumenterte afghanere.
• Bangladesh har gitt opphold til 1,1 millioner rohingya-flyktninger fra Myanmar.
• Tyrkia har gitt kollektiv beskyttelse til over 2,7 millioner syriske flyktninger. 

Til sammenlikning er det registrert omlag 333,000 flyktninger i Norge.

I streng forstand er Tyrkia part i flyktningkonvensjonen, men den gjelder kun for flyktninger fra Europa. Derfor omfattes de fleste som søker beskyttelse i landet ikke av konvensjonen. 

Human Rights Watch (HRW) har tidligere omtalt flyktningsituasjonen i flere av landene politikerne omtaler som «nærområdene». I Pakistan rapporteres det blant annet om vold, vilkårlige arrestasjoner, ødeleggelse av ID-dokumenter og ulovlige deporteringer av afghanske flyktninger. I Libanon beskrives tilsvarende forhold for syriske flyktninger, med arrestasjoner og deportering av personer med beskyttelsesbehov, razzia og ødeleggelse av flyktningleirer, samt økt kontroll kun for syriske flyktninger.

Er det riktig at land i «nærområdene» skal ta enda større del av ansvaret for flyktningene? 

Kazmi peker på en tendens hun har sett blant vestlige land, der det som skulle være en internasjonal ansvarsfordeling av flyktninger i stedet har blitt en ansvarsfraskrivelse. Som konsekvens har ansvaret blitt flyttet til «nærområdene» til konfliktområdene.

– Norge må reflektere over sin rolle i det internasjonale flyktningregimet og utvikle en politikk som handler om ansvarsfordeling, sier Kazmi.

Videre mener Janmyr at vestlige land som Norge må kunne ha to tanker i hodet samtidig: Støtte opp om «nærområdene», samt verne om retten til å søke om asyl. 

– Det er ingen tvil om at land i «nærområdene» trenger støtte og at vi må slå ring om UNHCRs mandat og arbeid. Samtidig har vi en folkerettslig plikt til å ikke lukke døren for de som kommer til Norge for å søke beskyttelse, sier hun.