Fengsel forbindes først og fremst med frihetsberøvelse. Men hva skjer med menneskers helse når hverdagen leves bak murene – og hvilke muligheter finnes for å skape mestring, mening og håp?
Det er spørsmål forfatterne undersøker i den nye boka Helsefremmende fengsler? Helseerfaringer, autonomi og mulighetene for håp i fengsel. Boka tar utgangspunkt i innsattes egne erfaringer og ser på sammenhengen mellom helse, uhelse, autonomi og fengselsliv.
Fra skadebegrensning til helsefremming
Fengsling innebærer en rekke belastninger. Forfatterne peker på temaer som fengsling og psykiske helseutfordringer, selvskading og selvmord. Fengselslivet kan være preget av inaktivitet, rusproblemer og traumer. Men denne boken stopper ikke ved spørsmålet om hvordan skade kan begrenses. Forfatterne spør også hva som skal til for at fengselsinstitusjonen kan gi mennesker muligheter til å oppleve mestring og bygge en framtid.
– Et fengsel som gir god helsehjelp, nok næringsrik mat og tilgang på en ren celle, men hvor mennesker bare sitter passive uten mening, er ikke helsefremmende med våre begreper. Det er i beste fall en form for anstendig oppbevaring, skriver Ugelvik, Lunde og Nyvoll i et innlegg om boka.
Forfatterne peker på fire sentrale kjennetegn ved helsefremmende fengsler; 1) de gir mulighet for selvbestemmelse og ansvar, 2) muliggjør positive relasjoner og tilhørighet, 3) det er forutsigbarhet og en mening med tilværelsen – og 4) de innsatt gis håp om et godt liv etter løslatelsen.
– Vi må kunne spørre hva et bedre fengsel kan være
For Thomas Ugelvik handler dette også om hvordan vi tenker om selve formålet med fengsel.
Hvorfor er det viktig å snakke om «helsefremmende fengsler»?
– Spørsmålet kan virke overraskende, kanskje også provoserende. Fengsler forbindes jo først og fremst med belastning, isolasjon og skade. Men nettopp derfor er det viktig å undersøke hva som skjer når vi løfter blikket fra bare å unngå det verste, til også å spørre hva et bedre fengsel kan være.
Hva betyr det i praksis?
– Det handler blant annet om at innsatte må få mulighet til å ha en viss kontroll over eget liv, oppleve tilhørighet og ha en hverdag som oppleves meningsfull. Og ikke minst handler det om muligheten til å se for seg en framtid utenfor fengselet.
Boka bygger på forskning og erfaringer fra norske fengsler og beskriver hvordan bemanning, isolasjon, aktivitetstilbud og relasjonene mellom innsatte og ansatte påvirker hverdagen bak murene.
Fra makt og motstand til helse og håp
For Ugelvik er tematikken i den nye boka del av en bredere forskningsinteresse for hva som skjer med menneskers handlingsrom innenfor fengselets rammer.
Han er professor ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi ved Universitetet i Oslo. Doktorgradsavhandlingen fra 2010 undersøkte frihet som praksis i et norsk mannsfengsel. Året etter kom boka Fangenes friheter – makt og motstand i et norsk fengsel, basert på etnografisk feltarbeid i Oslo fengsel.
I Fangenes friheter undersøkte Ugelvik hvordan innsatte skaper egne friområder og former for individualitet innenfor en institusjon som samtidig er sterkt regulert. Boka handler om forholdet mellom makt og frihet, og om hvordan innsatte bruker ulike strategier for å håndtere og utfordre fengselets rammer.
Den nye boka viderefører på flere måter dette blikket på innsattes handlingsrom. Mens Fangenes friheter undersøkte hvordan mennesker gjør frihet og motstand mulig under betingelsene av frihetsberøvelse, undersøker Helsefremmende fengsler? hvordan autonomi, relasjoner, mening og håp kan ha betydning for helseerfaringer og mulighetene for et liv etter soning.
– Det er interessant å se hvor mye som henger sammen. Spørsmål om autonomi og handlingsrom er ikke nye i min forskning. I den nye boka ser vi på hvordan slike forhold også kan være knyttet til helse, mening og håp, sier Ugelvik.
Et brudd med tradisjonell norsk fengselsforskning eller del av kontinuitet?
Ugelvik mener også at boken dermed bryter med mye det som ellers har vært skrevet om fengselsstraff innenfor norsk kriminologi.
– Tradisjonelt har mye av forskningen gått på å lete etter hva som er feil, etter hva som er problemene. Vi har her gått en annen vei og lett etter fengselets ofte ikke-oppnådde potensial.
Det betyr ikke at han bryter helt med den kritisk kriminologiske forskningstradisjonen, mener Ugelvik.
– Boken er i høyeste grad en fengselskritikk, men det er også en utforsking av en ny måte å være å kritisk på. Vi viser frem mange av problemene og de svake sidene ved norsk kriminalomsorg, men vi kobler kritikken hele tiden til eksplisitte eksempler på hvordan det kan se ut når ting fungerer bedre.
Håp som forskningsfelt
For mennesker som soner en straff, er framtiden samtidig sterkt påvirket av institusjonen de befinner seg i. Et helsefremmende fengsel må også kunne bidra til at innsatte kan se for seg et liv etter soningen og oppleve at det finnes muligheter for endring.
– Akkurat nå er det mange som peker på at kriminalomsorgen er i krise med stadige budsjettkutt. Hele feltet trenger en økt satsing med oppjusterte budsjetter. Når grunnbemanningen igjen er på plass, må det også bli rom for en fengselsvirkelighet som rommer meningsfull tid, fremtidsbygging og håp, skriver forfatterne.
Dermed blir håp ikke bare et individuelt spørsmål. Det blir et spørsmål om hvordan fengsler organiseres, og hvilke muligheter institusjonen gir mennesker.
Fra «Fangenes friheter» til et europeisk blikk på rehabilitering
Tematikken i Helsefremmende fengsler? får en videreføring i Ugelviks nye forskningsprosjekt «RaRiE – Rehabilitering og Gjenintegrering i Europa».
Prosjektet er finansiert av Det europeiske forskningsrådet (ERC). Prosjektet startet i 2026 og skal undersøke rehabilitering i straffesystemene i Norge, Nederland og Skottland fram til 2030.
RaRiE-prosjektet ser på om rehabilitering først og fremst handler om å håndtere risiko, eller om den også lykkes med å støtte reintegrering og et liv etter straffen. Dermed møtes flere av spørsmålene fra Helsefremmende fengsler? i det nye prosjektet: Hva slags institusjoner skaper muligheter for endring og hvordan kan rehabilitering forstås som noe mer enn risikohåndtering?
– For meg er det en naturlig videreføring å undersøke hva rehabilitering faktisk betyr i praksis, og hvilke muligheter og begrensninger som ligger i de institusjonene som skal bidra til den.