Instituttlunsj: Du kan ikke bo her

Bostedssegregering omtales som et samfunnsproblem som slår ut på kriminalitetsstatistikken, velferdsstatens ressurser og barn- og unges oppvekstsvilkår. I flere europeiske land har man begynt å ta i bruk rettslige virkemidler for å møte disse utfordringene. Felles for disse landene er at reglene bygger på idealet om sosialt blandede nabolag (sosial miks). I Norge har det ikke blitt tatt tilsvarende rettslige grep, men det er flere eksempler på at myndighetene ønsker å foreta handlinger som direkte eller indirekte påvirker hvem som skal bo hvor utover hva boligmarkedet ville ha bestemt. Oslo kommune har eksempelvis uttalt at de ønsker å spre kommunale leietakere mer jevnt utover byen for å forebygge opphopningen av levekårsutfordringer. Drammen kommune vedtok i 2024 at de bare ville ta imot ukrainske flyktninger fordi det ville være «integreringshemmede å bosette enda flere med ikke-vestlig bakgrunn», noe Statsforvalteren satt til side som lovstridig. Det er også fremmet flere lovforslag knyttet til endringer i planlovgivningen slik at planmyndighetene i større grad kan bestemme hvem som skal huses i boligbyggingsprosjekter. Masteroppgaven min undersøker hvilke menneskerettslige og forvaltningsrettslige spørsmål som aktualiserer seg ved offentlig påvirkning av bostedssegregering.