Prøveforelesning
I forkant av disputasen skal Charlotte Hafstad avholde prøveforelesning over oppgitt emne: Betydningen av juridisk og samfunnsvitenskapelig teori ved analyse av rettsregler i en endret sikkerhetspolitisk kontekst.
Tid og sted: 25. august 10:15-11:00 i Gamle festsal
Både prøveforelesning og disputas kan strømmes digitalt via Zoom.
Strøm prøveforelesning og disputas her
Bedømmelseskomité
- Professor Christoffer C. Eriksen, Universitetet i Oslo (leder)
- Professor Knut Einar Skodvin, Universitetet i Bergen (1. opponent)
- Førsteamanuensis Guri Rosen, Universitetet i Oslo (2. opponent)
Leder av disputas
- Prodekan Ivar Alvik
Veiledere
- Professor Finn Arnesen, Universitetet i Oslo
- Professor Ola Mestad, Universitetet i Oslo
- Advokat Anders Arnkværn, Thommessen advokatfirma
Sammendrag
I 2021 skulle et norsk selskap som produserer motorer brukt av Forsvaret, selges til et russiskeid konsern. Så stanset Regjeringen salget av hensyn til nasjonale sikkerhetsinteresser.
Bergen Engines-saken er ikke unik. De siste årene har stater i økende grad tatt i bruk regulering for å kontrollere utenlandske investeringer og annen økonomisk aktivitet som kan true nasjonal sikkerhet. Slike statlige tiltak har fått økt aktualitet i takt med skjerpede spenninger mellom stormaktene: Russlands fullskala invasjon av Ukraina, et tiltagende teknologikappløp mellom USA og Kina, og en forverret sikkerhetssituasjon der handel og næringsliv er blitt arena for staters maktpolitikk.
Spørsmålet om hvordan slik regulering bør utformes er mer påtrengende enn noensinne. Avhandlingen undersøker hvordan stater kan utforme regulering som ivaretar behovet for sikkerhet samtidig som man bevarer en åpen økonomi.
Et raskt fremvoksende felt
Hvilken atferd er det staten skal verne mot? Hvilke regler må et inngrep bygge på for å være lovlig etter EØS-retten? Og hvordan bør reglene utformes for ikke å bli så vide eller uklare at de kan misbrukes for andre ikke-legitime formål?
Avhandlingen tar utgangspunkt i investeringskontroll. De samme spørsmålene gjelder likevel også et bredere felt: eksportkontroll, sanksjoner, kontroll med leverandørkjeder og forskningssamarbeid, og nyere EU-tiltak som forordningen om utenlandske subsidier og Chips Act. Hittil foreligger det ingen samlet rettsvitenskapelig fremstilling i Norge av regulering på dette området. Avhandlingen utgjør dermed det første juridiske forskningsarbeidet her til lands innenfor dette raskt fremvoksende feltet. Investeringskontroll ses i sammenheng med tilgrensende regelverk og andre statlige styringsmidler, og avhandlingen kombinerer rettsdogmatisk metode med teori fra samfunnsvitenskap, sikkerhetsstudier og risikoforskning.
Investeringskontroll er bare et virkemiddel blant flere
Avhandlingen viser at sikkerhetstruende investeringer bare utgjør en liten del av det samlede spekteret av sikkerhetstruende økonomiske virkemidler stater kan bruke mot hverandre. I tillegg kommer blant annet tolltiltak, subsidier, penge- og valutapolitikk samt nasjonalisering og ekspropriasjon. Et sentralt funn er derfor at investeringskontroll må ses i sammenheng med tilgrensende regelverk som eksportkontroll, sanksjoner og sikkerhetsloven, og med mer direkte virkemidler som statlig eierskap og «golden share»-ordninger. En grundig kartlegging av eksisterende lover er derfor nødvendig før nye regler utvikles.
Står de norske reglene seg mot EØS-retten?
EU- og EØS-retten, basert på de fire frihetene fri bevegelse av varer, tjenester, kapital og personer, setter de strengeste rammene for hvor langt staten kan gripe inn i den frie kapitalflyt og etableringsretten. På bakgrunn av EU-domstolens praksis om forhåndstillatelsesordninger, fastslår avhandlingen at inngrep må oppfylle følgende vilkår: legitimt formål, egnethet og nødvendighet, samt at kriteriene for kontroll er publisert på forhånd, er klare, ikke-diskriminerende og lar vedtaket påklages. Målt mot disse kravene fremstår de norske eierskapskontrollreglene overordnet sett som egnede og nødvendige. Samtidig avdekker avhandlingen flere svakheter som tilsier at reguleringen ikke oppfyller EØS-rettens grunnkrav til forhåndstillatelsesordninger. En sammenligning med Tyskland viser at Norge trolig har en noe suboptimal investeringskontrollordning, og at regelverket like mye formes av en stats institusjoner og samfunnsnormer som av trusselbildet. Det forklarer hvorfor man ikke uten videre kan kopiere andre staters regulatoriske løsninger.
Hvordan utvikle god regulering?
God regulering hviler på flere faktorer. En grundig risikoforståelse er én av dem: Evnen til å forstå trusselbildet avgjør ofte om staten velger et treffsikkert virkemiddel. Like viktig er det å kartlegge eksisterende regelverk, både sikkerhetslovgivning og sektorspesifikke lover, før nytt regelverk utvikles. Slik kan det sikres at staten dekker reelle behov og ikke skaper overlappende eller mangelfull regulering. Ved reform av reguleringen bør staten dessuten være bevisst sin egen innretning av institusjoner og samfunnsnormer.
Staten må også finne balansen mellom sikkerhet og en åpen økonomi. Blir sikkerhetsfokuset for sterkt, risikerer virkemidlene å bli uforholdsmessig kostbare eller selv undergrave det de skal verne: demokrati, rettsstat og en åpen økonomi. Hensynene behøver likevel ikke ses som et nullsumspill, utenlandske investeringer styrker statens økonomiske stabilitet og handlefrihet, og dermed også nasjonale sikkerhetsinteresser. Balanseringen må uansett skje innenfor EU/EØS-rettens rammer, der reglene må oppfylle kravene til restriksjoner i de grunnleggende friheter.
Norge på utsiden og betydningen fremover
EUs sentrale tiltak, som screeningforordningen, Chips Act og forordningen om utenlandske subsidier, er forankret i handelspolitikken og er ikke del av EØS-avtalen. EFTA-statene står dermed utenfor EUs koordinerte sikkerhetssamarbeid, selv om de er en integrert del av det indre marked og står overfor det samme trusselbildet.
Avhandlingen argumenterer for at de tre forordningene likevel har rettslig EØS-relevans, og peker på at EØS-avtalen åpner en vei for frivillig samarbeid og informasjonsutveksling med EU. Et slikt samarbeid fremstår som nødvendig for å redusere sårbarheter i et tett integrert marked.