KRONIKK: Indonesia – valget om det minste ondet? Demokratiets fremtid i verdens største muslimske land

Med sine rundt 265 millioner innbyggere er Indonesia det fjerde mest folkerike landet i verden, og landet i verden med flest muslimske innbyggere. 

Indonesia er ansett som ett av de mest demokratiske landene i Sørøst-Asia, en forkjemper for menneskerettigheter innen ASEAN, og et ledende eksempel på at islam og demokrati lar seg kombinere. Men hvor sterkt står demokratiet i dag, mer enn 20 år etter at den autoritære presidenten Suharto gikk av og den demokratiske reformperioden begynte? 17. april er det duket for nytt presidentvalg. Utfallet kan være avgjørende for det demokratiets fremtid i landet.

Nåværende president Joko Widodo, populært kalt Jokowi, var opprinnelig en møbelhandler som ikke var regnet for å være et produkt av det politiske etablissementet, som mange anså som korrupt og elitistisk. Hans brede folkelige appell gjorde at han likevel fikk nødvendig politisk støtte til å stille som presidentkandidat. Som president har han dannet en bred regjeringskoalisjon, levert markedsvennlig politikk og satset sterkt på utbygging av infrastruktur.

Jokowis viktigste politiske motstandere har ikke vært demokratisk innstilte. I 2014 sto presidentvalget mellom Jokowi og Prabowo Subianto, en general som har vært direkte ansvarlig for bortføringer og drap på studentaktivister. Prabowo gjorde den gang få forsøk på skjule sine autoritære visjoner. Dette hindret han ikke i å motta støtte blant betydelige deler av befolkningen, og han fikk til slutt rundt 47 prosent av stemmene.

Kronikkforfatter Aksel Tømte er leder for SMRs tematiske satsing på menneskerettigheter og næringsliv, med fokus på Indonesia. (Photo: UiO)

En minst like stor trussel har kommet fra intolerante islamske krefter. I 2017 ble borgermesteren i Jakarta, en alliert av Jokowi kjent for å være frittalende, dømt for å ha fornærmet islam. Dette skjedde etter at flere hundre tusen mennesker protesterte i gatene. Bak denne kjempemobiliseringen sto radikale islamske grupper, inkludert Hizbut Tahir, en intellektuell organisasjon som tar til tale for avskaffelse av nasjonalstaten og opprettelsen av et sultanat, og Islamsk Forvarsfront – en voldelig organisasjon med tradisjon for å ta loven i egne hender. Selv om demonstrasjonene i første omgang kun var rettet mot borgermesteren, viste de et maktpotensiale som kunne true hele den politiske orden.

I dette politiske landskapet har store deler av de som bryr seg om demokrati og menneskerettigheter stilt seg bak Jokowi. Siden massemobiliseringene for to år siden har Jokowi klart å manøvrere seg til en posisjon som tilsynelatende gjør ham mindre sårbar mot angrep fra islamske radikale. Han har blant annet styrket båndene med Nadulathul Ulama, en demokratisk innstilt islamsk masseorganisasjon, og valgt seg en islamsk lederfigur som visepresidentkandidat.

Det kommende valget vil igjen stå mellom Jokowi og Prabowo. De fleste opinionsmålinger gir Jokowi ett solid forsprang. Likevel er det grunn til alvorlig bekymring.

Kanskje på grunn av kreftene han har stått opp mot, har Jokowis tilhengere lenge vært villige til å tilgi eller se bort fra en rekke handlinger som bryter mot demokratiske spilleregler.

Gamle generaler fra Suharto-tiden, som har vært involvert i klare

menneskerettighetsbrudd, har blitt tatt inn i den politiske varmen igjen, og gitt sentrale roller. Noen tar til orde for en gjeninnføring av militærets dobbeltrolle – én politisk og én sikkerhetsmessig – slik det tidligere var under Suharto-regimet.  Militæret har allerede inngått samarbeidsavtaler med en rekke sivile etater.

Ytringsfriheten som grunnloven garanterer, er under økt press. En rekke journalister og sivilsamfunnsaktivister blitt rettslig forfulgt for æreskrenkelser. En av de siste sakene gjelder professoren Robertus Robet, som ble arrestert for å ha holdt en tale der han «fornærmet militæret» ved å advare mot en gjeninnføring av militærets dobbeltfunksjon. Den siste tiden har det også vært gjennomført en rekke raid rettet mot bokhandlere som selger bøker med påstått «kommunistisk» innhold.

Statsapparatet har i økt grad blitt brukt til å begrense politiske motstandere. Politiet har blant annet brutt opp en rekke arrangementer som har operert med hashtagen #gantipresiden (”bytt president”). Påtalemyndigheten ledes nå av en partimann, og det verserer anklager om at stillingen misbrukes til å slå ned på politiske motstandere, enten for å få dem fengslet eller for å tvinge dem til å innordne seg.

Myndighetene har nektet å gi offentligheten tilgang til data om konsesjoner for bruk av statlig land, under påskudd av å ville beskytte palmeoljeindustrien. På denne måten skjuler myndighetene at selskaper opererer utenfor områdene der de har konsesjon (noe som er svært utbredt). Samtidig som allmennheten nektes innsyn, har presidenten selv brukt data om slike konsesjoner for å angripe sin motstander Prabowo.

Det er heller ingenting som tyder på at presidenten vil gjøre noe for å ta et oppgjør med tidligere menneskerettighetsbrudd. I 2004 ble den profilerte menneskerettighetsaktivisten Munir drept. Alle sporene pekte mot den daværende nestlederen for den nasjonale etterretningstjenesten, som siden har erklært sin støtte til Jokowi. Etterforskningsrapporten om drapet har beleilig «forsvunnet» under nåværende regjering. 

Det er naturligvis ikke noe nytt at kameler svelges i indonesisk politikk, ei eller at deler av statsapparatet til tider gjør ting som er dypt problematiske. Slik har det vært under hele den demokratiske reformperioden. Mye har til tross for dette blitt forandret til det bedre. Det har ofte vært hevdet at demokratiet i Indonesia beveger seg ‘to skritt fremover og ett skritt tilbake’ – men det er grunn til å spørre seg om denne analysen fortsatt holder mål. Det siste året har det blitt tatt urovekkende mange skritt bakover.

Det kommende valget vil ha stor betydning, men det er vanskelig å forutsi helt hvordan - det er farer forbundet med begge kandidatene. I det aktive, indonesiske menneskerettighetsmiljøet er det derfor mange som sier de vil stemme blankt, i protest mot et politisk system som kun produserer to kandidater. Andre mener man må forholde seg til de kandidatene man har, og velge det minste ondet.

Av Aksel Tømte
Publisert 16. apr. 2019 11:19 - Sist endret 16. apr. 2019 11:19