Lovskriving handler om kompromisser

Tidligere høyesterettsdommer Kirsti Coward mener at det er viktig å gjøre lover forståelige for mottakerne. Samtidig skal lovteksten ivareta en rekke hensyn, og det lar seg ikke gjøre å ivareta alle fullt ut. Man må gjøre kompromisser.

Portrett av Kirsti Coward

- For å gjøre loven forståelig må man være mottakerbevisst, forteller Kirsti Coward, tidligere høyesterettsdommer (foto: Norges høyesterett)

Kryssende hensyn

Kirsti Coward har både vært dommer i Høyesterett og ekspedisjonssjef i Justisdepartementets lovavdeling. Med andre ord er hun godt kjent både med å tolke lover og å skrive dem. I artikkelen “Hva kjennetegner en god lov?” har hun beskrevet en god lov som en: 

 “... lov som lett og klart forteller alle den har interesse for, hva som skal gjelde, og som oppfattes som rettferdig og rimelig av alle den angår, med den virkning at de følger loven.” 

Men etter denne definisjonen lyder den påfølgende setningen: “En slik lov finnes ikke.” 

Årsaken til dette ligger i lovtekstens mange formål. Fra #SkrivRett nr. 1 “Juss som sakprosa” husker vi at juridiske tekster som regel er funksjonell sakprosa. Måten vi skriver ulike juridiske sjangere avhenger derfor av sjangerens funksjon og formål. Når det gjelder lovtekster, forklarer Coward, er det så mange ulike formål og kryssende hensyn at man ikke kan ivareta alle fullt ut.

Illustrasjonsfoto av veikryss
Loven skal ivareta mange kryssende hensyn. (Foto: Denys Nevozhai/Unsplash)

Forståelige lover

Det hensynet hun likevel betoner sterkest, er at loven skal være forståelig. En forståelig lov styrker forutberegnelighet og borgernes rettssikkerhet. For å gjøre loven forståelig må man være mottakerbevisst, forteller Coward. Man må ta stilling til hvem som er mottakere for hver enkelt lov, fordi måten man skriver loven på avhenger av hvem mottakeren er.

– Noen lover, som for eksempel arveloven, henvender seg i stor grad til vanlige mennesker. Da bør man bruke et noenlunde enkelt og dagligdags språk. I tillegg bør man være oppmerksom på hvilke omfattende forhåndskunnskaper man har som utdannet jurist. Man bør prøve å tenke seg at man ikke har lest juss før, og tilpasse språket deretter, forklarer Coward.

Hun illustrerer med et eksempel fra da hun selv begynte å studere juss, og kom over ordet “panterett” i en kjøpsrettsbok. Da satte hun spørsmålstegn i margen, for hun visste jo ingenting om panterett, humrer hun.

I lovgivning med mer profesjonelle mottakere kan man derimot ty til tekniske og juridiske fagtermer i større grad. – Skriver du om oljeskatt eller for eksempel en lov som henvender seg til leger og annet helsepersonell, så kan man regne med at de kan en del terminologi innenfor det feltet, påpeker hun.

Du kan lese mer om klarspråk i #SkrivRett nr. 2 “Klarspråk - hva er det”

En formbundet sjanger

I tillegg til å være oppmerksom på formuleringene og ordene man bruker, oppfordrer Coward til bevissthet om formen,siden denne er svært særegen for lovgivning som sjanger.

– Man skriver paragrafer på paragrafer, som igjen er oppdelt i ledd, og paragrafene inngår gjerne i kapitler, og så videre. Lovgivning er sånn sett veldig forskjellig fra for eksempel skjønnlitterære tekster eller veiledninger og juridisk litteratur, forteller Coward

Hun påpeker at denne formbindingen kan gjøre reglene lettere tilgjengelig, men den kan også gjøre dem vanskeligere å forstå. Derfor må man være bevisst på og ikke bare ukritisk legge til grunn formtrekkene. – Man skal tenke på mottakerne, også når det gjelder selve oppbyggingen, slår hun fast.

– Vi legger for eksempel vekt på at reglene skal være korte, men av hensyn til mottakeren kan man iblant spandere på seg litt flere ord enn hva som er vanlig. Om man for eksempel har et samlebegrep, kan man utdype begrepet ved å skrive eksempler på hva som faller innenfor eller utenfor i selve lovteksten. Da blir det lettere å forstå for vanlige folk.

Flere mottakergrupper

Man skal altså være mottakerbevisst, både når det gjelder valg av formuleringer og struktur. Men Coward forteller at lovtekster gjerne har flere mottakere enn dem loven direkte retter seg mot. Dette kompliserer lovskrivingen betraktelig.

– Mange lover har flere mottakergrupper. De henvender seg for eksempel direkte til privatpersoner, men de henvender seg samtidig til de offentlige organene som skal håndheve loven, påpeker hun og utdyper:

– Et eksempel er straffeloven. Der finnes det normer om ikke å stjele, ikke å underslå, og så videre. Disse normene retter seg først og fremst mot vanlige borgere. Samtidig retter de seg mot dem som skal praktisere reglene, for eksempel dommere, påtalemyndighet og forsvarere, påpeker hun.

Samtidig som loven skal være forståelig for hovedmottakeren skal den altså være anvendelig for dem som skal praktisere loven. Her ligger det gjerne et motsetningsforhold: – Ofte er det sånn at det ikke er de samme kravene som passer overfor de forskjellige gruppene, sier hun.

En konsistent begrepsbruk på tvers av lover vil for eksempel være til nytte for utdannede jurister, men ikke nødvendigvis for folk flest. En jurist vet jo hva som ligger i termen “uaktsom”, men ordet er nok mindre intuitivt forståelig for lekfolk.

Illustrasjonsfoto, statue av fru Justitia
Loven ser som kjent ikke forskjell på folk. Folk, derimot, har ulike perspektiv på loven. (Foto: Tingey Injury Law Firm/Unsplash)

Juridisk presisjon kontra forståelige regler

I tillegg til at reglene skal være forståelige og anvendelige for de ulike mottakerne er den tidligere høyesterettsdommeren opptatt av at reglene skal fungere i konfliktsituasjoner. Et klassisk eksempel på dette, forteller hun, er valget mellom skjønnsmessige begreper eller mer firkantede regler.

– Skjønnsmessige begreper og henvisninger til rimelighet fremfor detaljert regelverk kan gjøre lovteksten mer leservennlig på én måte, fordi man ikke trenger å lese så mye, påpeker hun.

Men selv om slike normer er leservennlige, er det ikke alltid enkelt å utlede sin rettsstilling fra sterkt vurderingspregede normer. Dermed blir konsekvensen at denne typen normer kan være sterkt prosessdrivende: – Det blir veldig vanskelig hvis to parter som er uenige skal sitte og bli enige om hva som er “rimelig”, konstaterer hun. Hun mener derfor at mer firkantede regler ofte kan være å foretrekke, selv om det gjør reglene mer omfattende og dermed litt mindre leservennlige.

Forståelighet for vanlige folk bør altså noen ganger vike for presise regler som fungerer i konfliktsituasjoner. 

– Ta for eksempel arveloven. Den må ha et noenlunde enkelt språk fordi vanlige folk skal lese den. Samtidig må reglene være presise nok i konfliktsituasjoner, som jo ofte oppstår i forbindelse med arv.

Illustrasjonsfoto, oppslått lovbok
Det kan være bryet verdt å lese veiledningen først. (Foto: Russ Ward/Unsplash)

Forståelse gjennom veiledning

Ettersom en lovtekst skal ivareta mange motstridende hensyn, kan man altså ikke alltid prioritere forståelighet fullt ut.

– Det er jo viktig at folk forstår loven, men samtidig skal man ikke være for optimistisk. Det er så mange kryssende hensyn, og det å forene disse er ikke lett. Man må nok regne med at mye av forståelsen må komme gjennom veiledningsskrifter eller muntlig veiledning.

Hun oppfordrer til realisme og vil selv anbefale folk å bruke veiledninger, hvis dette er utgitt av et departement, fremfor å gå rett til lovteksten.

Det nordiske lovgivningsidealet

Likevel mener hun at den nordiske lovgivningstradisjonen, med korte lovtekster som til gjengjeld utdypes i forarbeidene, alt i alt er god.

– Norsk lovspråk er veldig mye bedre enn lovspråket i mange andre land etter min mening. Sånn sett kan vi være ganske fornøyde med oss selv. Vi er ikke så langt fra klarspråksidealer som mange andre er.

Og hun er kritisk til EØS-regelverks innvirkning på denne tradisjonen. 

– EØS-regelverket er så utrolig langt, detaljert og innviklet. Å formulere dette på en måte som er likt nok det de har der nede og samtidig leselig er et stort problem. Det er NAV-saken et eksempel på, påpeker hun.

EU-flagg foran bygning
EØS-retten skaper hodebry for norske regelverkforfattere. (Foto: Guillaume Périgois/Unsplash)

Avsluttende oppfordring

Det er altså mange kryssende hensyn, og slett ikke enkelt å skrive gode lovtekster. Likevel bør vi etterstrebe så gode og forståelige lovtekster som mulig, sier Coward. Hvordan bør man så gå frem for å lage en god lovtekst? Kirsti Coward tilbyr noen kjappe tips avslutningsvis:

– For det første bør man bruke Lovavdelingens hefte om lovteknikk. Der er det god hjelp å få, særlig til de formelle og tekniske tingene, sier hun og legger til: 

– Utover dette så synes jeg det er viktig å legge lovspråket så nær dagligspråket som mulig, uten at det går utover juridisk presisjon. Og i den grad det er mulig bør man forsøke å unngå henvisninger til rimelighet og den typen skjønnsmessige begreper.

Og viktigst av alt, oppfordrer hun: – Tenk på den som skal lese loven.

Denne artikkelen er nr. 3 av 7 i artikkelserien #SkrivRett om juridisk språk og skriving. I hver artikkel møter vi en sentral fagperson som forteller om et bestemt tema innenfor emnet juridisk språk og skriving.

Av Martin Emil Aasen Jonassen
Publisert 7. okt. 2020 21:15 - Sist endret 19. mars 2021 14:11