FNs bærekraftsmål, planetens tålegrenser og det sosiale fundamentet

FNs bærekraftsmål, som nær sagt alle verdens land har sluttet seg til, har gitt et nytt driv i debatten om hvordan vi kan oppnå en bærekraftig utvikling. Målene er betegnet som «verdens felles arbeidsplan for å utrydde fattigdom, bekjempe ulikhet og stoppe klimaendringene innen 2030». De inkluderer fred og rettferdighet, fattigdoms- og sultbekjempelse, mindre ulikhet, god helse og god utdanning, likestilling mellom kjønnene, rent vann og gode sanitærforhold, ren energi, anstendig arbeid og økonomisk vekst, innovasjon og infrastruktur, bærekraftige byer og samfunn, ansvarlig forbruk og produksjon, bekjempelse av klimaendringene, vern av liv på land og under vann, og samarbeid for å nå målene. 

FNs bærekraftsmål ble vedtatt i 2015, samtidig med Addis Ababa-agendaen for finansiering av utvikling og Paris-avtalen for bekjempelse av klimaendringer. Sammen gir det et godt utgangspunkt for å stille forventninger til universitetene som del av det internasjonale partnerskapet for bærekraftig utvikling. Det krever imidlertid at kursen stakes ut på en forskningsbasert måte.

Planetens tålegrenser som ramme

Et første skritt er å innse at selv om bærekraftsmålene inneholder referanser til nær sagt alle aspekter som bør være en del av bærekraftsarbeidet, er utformingen av målene ikke i seg selv et godt rammeverk for det videre arbeidet. Til det er bærekraftsmålene for ustrukturerte og kanskje også internt motstridende.  Er det for eksempel mulig med en vekstbasert økonomi i alle land innenfor planetens tålegrenser? Hvis ikke, hvordan kan vi legge om fra en økonomi hvor økonomisk vekst er målestokken på om det går godt, til en hvor det er vår velferd og trivsel som er målestokken, uavhengig av om økonomien vokser eller krymper eller flater ut? Hvordan kan vi bevare vårt gode velferdssamfunn (og inkludere dem som faller utenfor i dag) samtidig som vi omstiller oss fra økonomien som er basert på overutnyttelse av naturressursene?

Det bærekraftsmålene mangler er en prioritering og klar analytisk tilnærming. Det er nødvendig for å kunne ha håp om å oppnå målene. Utgangspunktet bør være en erkjennelse av at oppnåelsen av målene om å sikre menneskerettigheter og andre grunnleggende sosiale kriterier for gode liv for enkeltmennesker, og det økonomiske grunnlaget som det krever, alt sammen avhenger av at vi sikrer forutsetningene for stabile livsforhold for mennesker på planeten.

Det er her naturlig å trekke inn den banebrytende forskningen om planetens tålegrenser. Da denne forskningen første gang ble presentert i 2009, under ledelse av professor Johan Rockström ved Stockholm Resilience Centre, skapte den mye debatt. Planetens tålegrenser var med i null-utkastet til FNs bærekraftsmål, men ble av politiske grunner ikke tatt med i det videre arbeidet. Dette skyldtes blant annet at lavinntektsland var bekymret for at det kunne føre til at fattigdomsbekjempelse ble nedprioritert til fordel for miljøbeskyttelse.

Siden den gang har imidlertid erkjennelsen av at vi må holde oss innenfor visse miljømessige rammer, som ikke kan ignoreres eller forhandles bort, blitt stadig forsterket. I 2016 lanserte EU sin syvende handlingsplan for miljøet, med tittelen Living well, within the limits of our planet.  

Planetens tålegrenser som forskningsbasert rammeverk har blitt diskutert, kritisert, og videreutviklet, blant annet i artikkelen som ble publisert i 2015, under ledelse av professor Will Steffen ved Australian National University. Planetens tålegrenser er også, som analytisk rammeverk og konsept, i økende grad integrert i viktige initiativ og beslutningsprosesser verden over. I Tyskland har man kommet langt i å oversette planetens tålegrenser til nasjonalt nivå og man er i gang med å vurdere Tyskland ut fra dette. Også i Sveits og Nederland har man gjort fremskritt i dette arbeidet, med prosesser hvor vi begynner å nærmer oss det vi mangler i mange land: vitenskapsbasert miljøpolitikk. I tillegg er stadig flere selskaper og investorer interessert i hvordan kunnskapen om planetens tålegrenser kan integreres i deres strategier.

Fakta om planetens tålegrenser

Konseptet planetens tålegrenser identifiserer ni globale prosesser relatert til forandringer i miljøet, som drives av menneskelig aktivitet. Forskningen bak konseptet ble utført av 29 internasjonalt anerkjente forskere som identifiserte og kvantifiserte disse tålegrensene. Disse ni prosessene regulerer samspillet som skjer mellom jord, hav, atmosfære og biologisk mangfold. Dette har betydning for hele jordsystemets stabilitet og resiliens, det vil si evnen til å tåle endringer og sjokk og samtidig opprettholde nåværende funksjoner. Til sammen utgjør dette forutsetningene for at jorden skal fortsette å være et trygt oppholdssted.

Tabell 1: Planetens tålegrenser (egen oversettelse)
 

Det er innenfor disse grensene at man anser at det er et trygt oppholdssted for mennesker i dag og i fremtiden.

I artikkelen fra 2015 oppdaterte forfatterne blant annet deler av rammeverket som var blitt kritisert. For eksempel reviderte man de kvantitative nitrogen- og fosforgrensene i lys av kritikk og ny forskning.

I forskningen presentert i 2009-artikkelen var tre av tålegrensene overskredet. I perioden frem til 2015 ble ytterligere en tålegrense overskredet. Det er altså nå fire av de hittil identifiserte ni tålegrensene som er overskredet: klima, tap av biologisk mangfold, endret arealutnyttelse, og forandrede biogeokjemiske strømmer av nitrogen og fosfor.

Forskerne kaller to av tålegrensene for kjernegrenser («core boundaries»): klima og tap av biologisk mangfold. Om en av disse tålegrensene overskrides risikerer det alene å drive jordsystemet in i en ny tilstand. Dette har potensielt katastrofale følger. Tålegrensene påvirker også hverandre. For eksempel er biologisk mangfold og klima tett sammenkoblet til våre problemer med havforsurning. Dette betyr heller ikke at det kun er klima og naturmangfold som er viktig. Enhver overskridelse av planetens tålegrenser innebærer stor risiko for dagens og fremtidens samfunn. For eksempel kan marine økosystemer forandres dramatisk som følge av forsuring og overgjødsling. Et annet scenario er at temperaturen stiger så mye at det truer landbruksproduksjonen, infrastruktur og menneskers helse. Tap av naturmangfold truer de ressurser og økosystemer som mennesker er avhengig av.

Hva betyr dette for bærekraftsmålene?

Planetens tålegrenser som ramme for bærekraftsarbeidet betyr ikke at det settes opp statiske eller eksakte og faste grenser for hva som kan utnyttes av hver naturressurs. Derimot utrykker de sikkerhetsmarginer basert på komplekse grenseverdier som er integrert i prosesser på både regionalt og globalt nivå, og understreker viktigheten av det miljørettslige føre-var-prinsippet.

Det i sin tur gir oss grunnlag for en bedre forståelse av forholdet mellom planeten, våre samfunn og økonomien, med betydning for forvaltning og styring på en rekke nivåer. Lokale økosystemforandringer forårsaket av nitrogenforurensning drives for eksempel av global handel og kan ikke kobles fra klimaendringer og endringer i arealutnyttelse. Nye strategier er nødvendig for at menneskeheten skal kunne håndtere klimaendringer og andre globale miljøtrusler som vi møter i det 21. århundre. Vi må tilpasse våre styringssystemer på globale, regionale og lokale nivåer slik at bærekraftsarbeidet skjer innenfor planetens tålegrenser.

Samtidig setter planetens tålegrenser kun den ytre rammen for bærekraftsarbeidet. Vår tids store utfordring er hvordan vi kan sikre det sosiale livsgrunnlaget for mennesker overalt nå og i fremtiden, samtidig som vi holder oss innenfor planetens tålegrenser. Dette dreier seg om å sikre menneskerettigheter og andre grunnleggende sosiale kriterier for det gode liv. Kate Raworth har vært en pådriver for dette arbeidet, hvor hun tok utgangspunkt i de elleve av de sosiale målene som det var størst oppslutning om av målene som ble meldt inn av de enkelte land i arbeidet frem mot FNs bærekraftsmål. Etter vedtakelsen av FNs bærekraftsmål har dette blitt oppdatert, ved at fred og rettferdighet ble lagt til, slik at det nå inneholder tolv grunnleggende mål om ivaretagelse av menneskerettigheter og fundamentale sosiale behov for anstendige og gode liv. Forskningen om planetens tålegrenser og det sosiale grunnlaget er oppsummert av Raworth og Rockström, sammen med Melissa Leach, som målet om et trygt og rettferdig handlingsrom for menneskeheten.

Dette gir grunnlaget for en mer systemisk tilnærming til bærekraftsmålene som overordnet ramme. Det videre arbeidet med dette må ta som utgangspunkt at planetens tålegrenser setter en ytre ramme som samfunnet må holde seg innenfor, dersom planeten skal fortsette å være et levelig og trygt sted for menneskeheten. Og samtidig må de grunnleggende sosiale kriteriene for det gode liv – det fungerende samfunn – sette rammen innenfor dette for all økonomisk aktivitet.

Hva betyr det for forskning og undervisning?

Et universitet med bærekraft som en del av sin overordnede strategi må sørge for at bærekraftsmålene integreres i forskningen og undervisningen ut fra en analytisk og forskningsbasert ramme. Stockholm Resilience Centre har omstrukturert FNs bærekraftsmål, fra den lineære opplistingen av de 17 målene til en figur som integrerer planetens tålegrenser som det ytre rammeverket og det sosiale grunnlaget – sikre menneskerettigheter og grunnleggende sosiale behov – som det indre rammeverket, som økonomien må fungere innenfor (figur 3, nedenfor).

Passende nok er bærekraftsmål nr. 17, om partnerskap, plassert helt øverst. For dersom vi skal kunne bidra til bærekraft, stiller det krav til nye typer samarbeid, på tvers av akademiske skillelinjer, og mellom akademia og samfunn. Vi trenger et mer integrert og helhetlig samspill mellom ulike aktører – akademia, offentlige institusjoner, næringsliv og sivilsamfunn – som kan gjøre det mulig å arbeide mer effektivt med forvaltning basert på planetens tålegrenser. Akademia har her et ansvar for å delta aktivt i dette arbeidet, i samfunnsdebatten, og legge til rette for at våre studenter får den nødvendige helhetlige kompetansen til selv å bidra i fremtiden.

For forskningen innebærer dette krav til tverrfaglighet, og nye og mer systemiske tilnærminger til forskningsspørsmål. Vi bør bidra til å analysere forutsetningene for og videreutvikle den forskningsbaserte tilnærmingen til FNs bærekraftsmål, og til gjennomføringen av målene globalt, nasjonalt og lokalt. Det innebærer ikke bare å reflektere kritisk om hva det betyr for egne fagområder, det betyr at vi må samles om forskningspørsmålene heller enn innenfor tradisjonelle fagmiljøer. Spørsmålene som må stilles bør arbeides med i et interdisiplinært miljø, og bygge på forståelsen av at vi mennesker er en del av komplekse sosial-økologiske systemer – der alt henger sammen med alt. Dette er tilnærmingen vi har i SMART-prosjektet der vi med utgangspunkt i denne analytiske tilnærmingen til FNs bærekraftsmål arbeider med hvordan markedsaktørene: næringsliv, finans, forbrukere, og det offentlige i dets mange roller som markedsaktør, kan bidra til å implementere bærekraftsmålene. 

Strategisk og institusjonelt må det legges til rette for at slik forskning er mulig, samtidig som universitetene selvfølgelig også fortsatt skal ha rom for både grunnforskning og anvendt forskning innenfor andre og også monodisiplinære forskningsområder.

Menneskelig aktivitet har resultert i at planetens tålegrenser har blitt overskredet, men denne aktiviteten har også gitt oss den vitenskapelige kunnskapen til å oppdage at vi gjør dette og muligheten til å endre vår atferd. Kunnskapen om at det finnes grenser er ikke nye, og den voksende erkjennelsen av hvor mye press vi legger på disse grensene har lange røtter tilbake i historien. Anerkjennelsen av og viljen til å implementere denne kunnskapen internasjonalt, europeisk og i en rekke land og blant private aktører, den er derimot relativt ny. Og veldig gledelig. Det betyr ikke at jobben blir enkel. Men det gir større håp om at det er mulig.