Det følger av likestillings- og diskrimineringsloven (ldl.) § 37 at: «Diskriminering skal anses å ha skjedd hvis det foreligger omstendigheter som gir grunn til å tro at diskriminering har skjedd, og den ansvarlige ikke sannsynliggjør at diskriminering likevel ikke har skjedd.» Dette omtales gjerne som den diskrimineringsrettslige bevisbyrderegelen. Den diskrimineringsrettslige bevisbyrderegelen har nær kobling til EU/EØS-retten, idet bestemmelsen skal implementere EU/EØS-rettens diskrimineringsstandarder i norsk rett. Sentralt i denne sammenheng står EUs bevisbyrdedirektiv (97/80/EF), som i dag er opphevet, men der innholdet er videreført gjennom andre direktiver. Bevisbyrdebestemmelsen befinner seg også i krysningen mellom prosessrett og diskrimineringsrett.
I Norge er det både i domstolspraksis, nemndspraksis, forarbeider og juridisk litteratur gitt uttrykk for ulike synspunkter på strukturen i, innholdet i og betydningen av den norske bevisbyrderegelen. Et kjernespørsmål handler om hvorvidt den norske regelen tolkes på en måte som er i tråd med EU/EØS-rettens diskrimineringsdirektiver, eller om bestemmelsen tolkes på en måte som er i strid med direktivene.
I innlegget beskriver vi tematikken nærmere. Et sentralt tema handler om på hvilken måte bevisbyrdedirektivets tilblivelseshistorie - som både var krøkkete og lang og som synliggjør uenighet og forhandlinger mellom Kommisjonen, Rådet og Europaparlamentet – er egnet til å kaste lys over bevisbyrdebestemmelsens innhold.
Innleggets tema knytter seg til EØS-rettens virkninger i norsk rett og belyser også spørsmål om mulig feilanvendelse av EØS-retten i Norge, som er kjernetemaer i EURNOR. Mer konkret plasserer temaet seg inn i WP3 «Styring og rettigheter».