Om prosjektet
Dette prosjektet undersøkte hvordan bevis blir til i det norske straffesystemet. Funnene ble publisert i fire artikler (se nedenfor) og som del av min ph.d.-avhandling. Samlet viste prosjektet hvordan nye måter å analysere og lagre beslag på kan endre forholdet mellom teknologi, bevis og rettssikkerhet.
«Beviskjeden» og «beslagsreisen» er paraplybetegnelser for det mange tenker på som bevismaterialets reise fra åsted til retten. Studien bygger på besøk ved 13 steder langs den norske beslagsreisen, og intervjuer med 40 personer. Herunder 30 kriminalteknikere, seks rettsgenetikere og fire eksperter fra Nederland, Sveits, Sverige og USA.
Kan lede til dom eller frifinnelse
Informasjon om kriminalitet blir til når kriminalteknikere samler inn og dokumenterer spormateriale, slik som DNA-spor, fingeravtrykk, og potensielle våpen. Spormaterialet undersøkes både på åstedet, i politiets laboratorium, og i rettsgenetiske laboratorium. For eksempel kan det skapes DNA-profiler som sammenlignes med eksisterende profiler i politiets databaser. Denne informasjonen er sentral for videre etterforskning. Den kan senere fremlegges for retten, og kanskje lede til en dom eller frifinnelse.
Objektive, tause vitner?
Måten aktørene jobber på gjenspeiler noen helt grunnleggende verdier i det moderne norske rettssystemet. For det første er det stor tro på gjenstander som objektive «sannhetsvitner» når det gjelder kriminalitet. Mens gjenstander oppfattes å fortelle sannheten, kan menneskelige vitner lyve eller huske feil, og anses dermed mindre pålitelige enn for eksempel et DNA-avtrykk.
Prosjektet viser likevel at såkalt «objektive» bevis frembringes av mennesker. Det tas stadige valg, for eksempel om hvilken vattpinne som skal sendes til analyse. Slike valg påvirker hvilken informasjon som blir til om åstedet og de involverte. Å beskrive beviset som «objektivt» kan derfor være et retorisk grep som styrker forestillingen om rettssystemet som objektivt og troverdig.
Det teknologiske blikket
Teknologi er sentralt når informasjon om kriminalitet blir til. Kriminalteknikere og rettsgenetikere «ser gjennom teknologi» når de undersøker spor.
Mange spor er så små at mikroskoper og kameraer er nødvendige for å kunne se dem. Andre ganger virker det kanskje tryggest og lettest å overvåke beslaget med sensorer som fanger opp endringer i lufta – heller enn å selv skulle følge med på om bevismaterialet forfaller eller ødelegges. Ph.d.-avhandlingen diskuterer også en ny type DNA-analyse som angivelig gjenskaper eller rekonstruerer ukjente ansikter fra DNA-materiale. Denne teknologien er foreløpig ikke i bruk i Norge, men kan bli det i nær fremtid.
Slike praksiser viser en tillit til teknologi som kunnskapsfrembringende, også når det gjelder politiarbeid. Samtidig viser studien at særlig kriminalteknikere også benytter seg av manuelle og «lav-teknologiske» metoder i tillegg til nyere teknologi. Ifølge dem selv gjøres dette for å ivareta kontroll på prosessen, og beholde integriteten i arbeidet. Det teknologiske bildet er altså komplekst og sammensatt.
Bevis i fremtidige gjenopptakelsessaker
Nasjonalt beslagslager på Østlandet er en helt ny satsing der beslag fra alle norske politidistrikt skal lagres for mulig framtidig analyse og gjenopptakelse av saker. Satsingen kan få stor betydning for det norske rettssystemet.
De senere år har politiets beslagshåndtering i eldre saker, som Baneheia og Karmøy fått mye oppmerksomhet. Dette fordi nye analyser av eldre materiale har ført til ny informasjon. Politiet har tidvis også fått kritikk, blant annet fra Riksrevisjonen, om at beslag ute i distriktene oppbevares på utrygge måter. Det nye nasjonale beslagslageret er tenkt som forsikring mot at bevis ødelegges lokalt. Samtidig introduserer sentralisering ny risiko: skulle noe skje med dette lageret, risikerer man å tape alt bevismaterialet i norsk rettshistorie.
Fra et kriminologisk perspektiv kan man si at evig oppbevaring av bevismateriale gjør at saker aldri avsluttes helt. Dette utfordrer prinsippet om endelig dom i det norske rettssystemet.
