I digitaliseringsstrategien for offentlig sektor 2019-2025 kommer det frem et klart og tydelig politisk mål: Digitaliseringen skal bidra til et mer sammenhengende, mer effektivt og bedre tjenestetilbud som setter brukeren og dens rettigheter i sentrum. Svært mange brukere med sammensatte behov opplever møtet med forvaltningen som krevende, og bruker mye tid og kapasitet på å lete etter informasjon om rettighetene sine, samt hvordan disse kan realiseres. Dette er brukergrupper som ofte befinner seg i krevende situasjoner og allerede har redusert kapasitet som følge av dette. Er det da riktig at det skal være så vanskelig å få tak i den hjelpen og de velferdsgodene de etter loven har rett til? Dette er bakgrunnen for at jeg ønsker å ta et dypdykk i utviklingen av sammenhengende tjenester, og redegjøre for hvilke juridiske forutsetninger som må være på plass for å få fart på dette.
Utviklingen av sammenhengende tjenester går blant annet ut på at tjenestetilbudet fra det offentlige skal bli mer brukervennlig. Dette innebærer blant annet at brukeren enklere skal finne frem til informasjonen den trenger, at vedkommende skal slippe å oppgi informasjon om seg selv og sin situasjon flere ganger til forskjellige institusjoner – ref. «kun én gang-prinsippet», og at møtet med det offentlige skal være så effektivt, bra og «enkelt» som mulig. Samtidig skal tjenestene være skreddersydd for brukeren, slik at tilbud treffer den enkelte riktig.
I kjølvannet av dette oppstår en rekke rettslige problemstillinger. Dette knytter seg særlig til å balansere personvern med utstrakt deling av personlige og sensitive opplysninger. Norsk forvaltning er i dag sektorbasert, og det fremgår av Riksrevisjonens undersøkelse av myndighetenes tilrettelegging for deling og gjenbruk av data i forvaltningen (dok. 3:8 (2023-2024)) at ansatte i mange tilfeller kvier seg for å dele informasjon på tvers av forvaltningsorganer i frykt for å bryte taushetsplikten. Det er satt i gang en rekke prosjekter for utvikling av sammenhengende tjenester og mer samhandling på tvers av sektorene, men Riksrevisjonen finner at manglende regulering av adgangen til å dele data (eller manglende kunnskap om eksisterende regulering) blir et hinder som bremser utviklingen.
Digitaliseringsstrategien for offentlig sektor 2019-2025 peker ut syv prioriterte «livshendelser» hvor man skal utvikle sammenhengende tjenester. Dette har ført til en rekke pågående prosjekter. Et av disse er «Alvorlig sykt barn». Dette prosjektet har kommet relativt langt i utviklingen av bedre informasjonstilgang, noe som skal lette hverdagen til personer i denne situasjonen. Dette prosjektet kommer trolig til å utgjøre en case i masteroppgaven min.
Videre reiser utviklingen av sammenhengende tjenester en rekke interessante spørsmål som knytter seg til ansvarsplassering, tjenesters forsvarlighetskrav, tilgjengelighet og universell utforming, og ikke minst digitalt utenforskap og diskriminering. Dette er temaer jeg ønsker å problematisere ytterligere i oppgaven.
Jeg er veldig interessert i innspill, og tar gjerne imot dette over e-post eller en kopp kaffe. Ta gjerne kontakt på anneford@uio.no.
.jpg?alt=listing)
.jpg?alt=listing)
