Regjeringens nye digitaliseringsstrategi beskriver sin visjon for de kommende årene slik:
«I 2030 er Norge verdens mest digitaliserte land, og vi har lyktes med den digitale omstillingen av samfunnet vårt. Digitaliseringen skal gi innbyggere en enklere og tryggere hverdag, gjøre næringslivet mer konkurransedyktig og forbedre offentlig sektor.»
Ambisjonene er store! Men hva betyr dette for fremtidens digitale velferdsstat – og for hva som skjer i møtet med retten? Jeg prøvde å komme tettere på dette i en artikkel som er publisert i Stat & Styring (et supert tidsskrift for forvaltning, byråkrater, og for oss som er interessert i dem).
Artikkelen bygger på en nærlesning av virksomhetsstrategiene til Nav og Skatteetaten. Begge dokumentene er gjennomsyret av digitalisering. Fellestrekkene kan gi en pekepinn om hvordan fremtidens digitale velferdsstat kan se ut: Visjonene antyder ikke bare «effektivisering», men også mer grunnleggende endringer: i tenkningen om hvordan det offentlige skal opptre og arbeide, om forvaltningens forhold til private parter, om de dataene som samles og brukes, og om reguleringen.
Disse endringene vil skape utfordringer og dilemmaer for velferdsstatens lovgivning. I artikkelen presenterer jeg fem slike:
- Forholdet mellom skjønn og automatiseringsvennlig regelverk
- Regulering av datainnsamling
- Forholdet mellom borgeren og en mer aktiv og oppsøkende forvaltning
- Saksbehandlingsregler i forvaltningen
- Lovgivningsprosesser og regelutvikling
Hvert av disse fortjener diskusjon – det blir spennende år frem mot 2030!
Artikkelen «Når retten møter fremtidens digitale velferdsstat» ble publisert i Stat & Styring, nr 3 2024, s. 35-42. Den er tilgjengelig open access.
.jpg?alt=listing)
.jpg?alt=listing)
