Transnasjonale ektepakter

Hovedtema er minoritetskvinners rettigheter i ekteskap med norske menn. Kvinner som kommer til Norge gjennom ekteskap med norsk mann uten innvandringsbakgrunn har blitt en stadig viktigere innvandrergruppe i Norge.

Ekteskap mellom etnisk norske menn og utenlandske kvinner doblet seg i perionen 1996-2006. I 2008 var om lag 10 000 kvinner fra Thailand, Russland og Fillipinene gift med norske menn.

Den overordnede problemstillingen for avhandlingen er hva slags avtaler om formuesordningen som inngås i denne typen transnasjonale ekteskap og hvorvidt disse avtalene  gir de utenlandske kvinnene en svakere stilling enn det som følger av ekteskapslovens ordning. Ved å gjennomgå avtalepraksis i transnasjonale ekteskap mellom norske menn og utenlandske kvinner, og vurdere denne empirien opp mot ektefellers formelle rettigheter etter ekteskapsloven, undersøkes det om lovens rettigheter er reelle for minoritetskvinner i ekteskap med norske menn når de inngår en ektepaktavtale. Et sentralt spørsmål er  hvordan tolkning av ektepakter, og ugyldighets- og lempingsvurderinger, påvirkes og bør påvirkes av at ekteskapet er transnasjonalt.
Arbeidet tar utgangspunkt i de transnasjonale avtalene om formuesforholdet som inngås i praksis. Avtalenes rettsvirkninger og konsekvenser blir blant annet vurdert ut fra kvinnenes muligheter til å opparbeide seg verdier under ekteskapet, og i hvilken grad disse verdiene kan holdes utenfor et eventuelt fremtidig delingsoppgjør. Et beslektet tema er hvordan kvinnens formuesstilling påvirkes av at den norske mannen eier basisgoder som for eksempel ektefellenes felles bolig.

En sammenligning mellom de transnasjonale ektepaktene og en kontrollgruppe som bestod av avtaler inngått mellom par hvor begge ektefellene hadde norsk fødsels- og personnummer viser at minoritetskvinner i ekteskap med norske menn uten innvandringsbakgrunn kommer mer ufordelaktig ut av avtaler om formuesforholdet enn etnisk  norske kvinner. Forskjellene de to kvinnegruppene i mellom beror både på avtalepraksis, så vel som kvinnenes ulike livsforhold.

De transnasjonale ektepaktene gir opphav til en rekke juridiske tolkningsproblemer som er gitt liten oppmerksomhet i norsk rett. Et sentralt spørsmål er hvordan det ulike styrkeforhold mellom ektefellene ved avtaleinngåelsen, språklige barrierer og mangel på informasjon om ekteskapslovens ordning, er og bør være relevante tolkningsmomenter ved tolkning av ektepakter mellom norske menn og minoritetskvinner i situasjoner hvor avtalens ordlyd er uklar.

Fordi undersøkelsen viste at minoritetskvinnene kommer ufordelaktig ut av ektepaktavtalene, drøftes også mulighetene til å prøve avtalens gyldighet etter avtalerettslige regler, og mulighetene til å lempe avtalen etter ekteskapslovens § 46 (2). Også i denne delen av avhandlingen vurderes det hvilken vekt momenter som ulike styrkeforhold, språklige barrierer, press og tvang, skal tillegges ved for eksempel en urimelighetsvurdering etter § 46 (2).

Avslutningsvis reises det spørsmål om gjeldende rett gir utenlandske kvinner som inngår ekteskap med norske menn beskyttelse i tråd med FNs kvinnediskrimineringskonvensjon som i artikkel 16 pålegger staten å sørge for reell likestilling mellom kvinner og menn ved ekteskapets inngåelse og oppløsning. Et beslektet spørsmål er hvorvidt retten til rettighetsinformasjon etter FNs kvinnekonvensjon er oppfylt.

Publikasjoner

Publisert 21. feb. 2013 14:50 - Sist endret 21. feb. 2013 14:50