Utgangspunktet for oppgaven er følgende tese: for å få til et fra partenes synspunkt mest mulig korrekt og rettferdig resultat, må domstolene gjøre to ting. For det første må de anvende komparativrettslig metode for å klare å fortolke den fremmede retten. For det andre må de anvende en likeverdsnorm og ikke en mekanisk og streng likestillingsnorm. Dette henger sammen med at muslimsk rett opererer med ulike rettigheter og plikter for menn og kvinner i ekteskapet. Dommer fra Norge, Sverige, England og Frankrike som omhandler den muslimske brudegaven mahr er analysert ut ifra denne tesen. Alle sakene var en del av oppgjøret etter en skilsmisse. Som likestillingsnorm anvendes Kvinnediskrimineringskonvensjonen og komitéens uttalelser om den muslimske brudegaven.
Et viktig funn er at domstolene i liten grad anvender komparativrettslig metode, noe som gjør at resultatene ofte verken er korrekte eller rimelige. Anvendelsen av en streng og mekanisk likestillingsnorm vil i mange tilfeller føre til at kvinnene taper saken. Sakene viser at både en komparativrettslig metode og en likeverdsnorm som oftest er nødvendig for et tilfredsstillende resultat. Men domsmaterialet viser også at dette i enkelte tilfeller kan oppnås gjennom en ren pragmatisk tilnærming.
Publikasjoner
- Kvinnerettslig skriftserie nr. 78/2009: Private international law, muslim laws and gender equality - The adjudication of mahr in Scandinavian, English and French courts
- Omtale hos Kilden