Avhandlingen behandler retten til rettighetsinformasjon, med fokus på minoritetskvinner, i rettslig og rettsosiologisk belysning. Retten til rettighetsinformasjon og rettshjelp plasseres i internasjonal kvinne- og menneskerettighetspolitikk med særlig vekt på FNs arbeid med å styrke svake gruppers tilgang til deltakelse og ressurser i samfunnet. Det redegjøres for ”legal empowerment” som er et nøkkelbegrep i FNs politikk for fattigdomsbekjempelse i alle deler av verden. Med utgangspunkt i dette konseptet setter avhandlingen fokus på sammenhengen mellom innvandrerkvinners kunnskap om rettigheter og makt over egen livssituasjon.
Avhandlingens første del tar utgangspunkt i FNs konvensjon om å fjerne alle former for diskriminering mot kvinner (KDK) og redegjør for retten til rettighetsinformasjon. KDKs bestemmelser tolkes i lys av FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) og FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK). Formålet er å samle og systematisere kilder til disse konvensjonene for å gi og å gi en oversikt over internasjonale rettsføringer på statens informasjonsarbeid. Statens plikt til å gi rettighetsinformasjon er av økonomisk og politisk art (soft law) som i sin tur utgjør en del av menneskerettighetskonvensjonenes gjennomføringsforpliktelse. Nasjonale rettighetsinformasjonsprogrammer skal tilfredsstille fem krav: Tilgjenglig, forstålig, aktuell, pålitelig og adekvat rettighetsinformasjon. Disse utdypes i en norsk nasjonal kontekst med minoritetskviner som målgruppe.
Med utgangspunkt i norsk lovgivning og praksis i Oslo-regionen, gir avhandlingens andre del en vurdering av hvordan minoritetskvinners rett til rettighetsinformasjon realiseres. Det foretas en gjennomgang av det faktiske rettighetsinformasjonstilbudet i Oslo-regionen, med et dypdykk i Juridisk rådgivning for kvinners, JURK, rettighetsinformasjonsprogram. Undersøkelsen viser at rettighetsinformasjonstilbudet i Oslo er usystematisk, fragmentarisk, lite fast og lite helhetlig. Det foretas ingen kvalitetssikring eller opplæring av rettighetsinformasjonsformidlere. Staten har heller ingen strategi eller handlingsplan vedrørende rettighetsinformasjon til minoriteter.
I avhandlingens siste del foretas det, med utgangspunkt i en analyse av styrke og svakhet i eksisterende tilbud, en bred analyse av metoder som kan bidra til å realisere retten til tilgjenglig, forstålig, pålitelig, aktuell og adekvat rettighetsinformasjon.
Publisering:
- Kvinnerettslig skriftserie nr. 81/2009: Minoritetskvinners rett til rettighetsinformasjon
- ”Innvandrerkvinners rett til rettighetsinformasjon: Hva gjøres og hva krever FNs Kvinnekonvensjon?”, Tina Storsletten Nordstrøm, Kritisk Juss nr.2/2010.
Presseomtale:
- Dårlig rettighetsinformasjon til minoritetskvinner, Norges Forskningsråd 29.09.09, av Berit Ellingsen.
- Apollon: Prosjektet er nevnt i artikkelen ”Lov og rett mellom stat og gud”, tredje nummeret av Apollon i 2009, skrevet av Linn Stalsberg.