Disputas: Ida Nafstad

Master i kriminolog Ida Nafstad ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi vil forsvara si avhandling for graden ph.d.: Et anstendig menneske. Møter mellom rusbrukere og det offentlige rom i Oslo.

Tid og stad for prøveforelesing

Dømmingskomité

  • Professor Cecilie Høigård, Universitetet i Oslo (leiar)
  • Professor Philip Lalander, Malmö högskola (fyrsteopponent)
  • Professor Ingrid Sahlin, Göteborgs universitet (annanopponent)

Leiar av disputas

Prodekan for forskning Professor Kåre Lilleholt

Rettleiarar

  • Professor Hedda Giertsen ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi
  • Professor Oddrun Kristine Sæther ved Storbyprogrammet på Høgskolen i Oslo og Akershus (biveileder)

 

Samandrag:


I teorien har alle innbyggjarar i Noreg like moglegheiter til å bruke det offentlege rom i Oslo.
I praksis er det annleis. Ikkje alle opplever å ha de moglegheitene som for andre er sjølvsagt.

I eit samfunn kor makta er ulikt fordelt vil det som står fram for nokre som ei verd av moglegheiter, stå fram for andre som ei verd av stengsler, påbod og forbod. Ved å sjå på ei gruppe menneske som opplever stengsler i eit rom av det som for andre er sjølvsagt kan en synliggjere maktforhold som skaper grenser ein sjeldan legg merke til eller reflekterer over.

Kva for ein betydning stengselene har for ein gruppe menneske som ikkje opplever bruk av det offentlege rom som noko sjølvsagt slik som andre, er eit viktig tema i avhandlinga.

Eg har fulgt fire menn og to kvinner over ein periode på mellom to og fire år. Dei er alle i førtiåra og har brukt ulovlege narkotiske stoff som heroin og amfetamin i store delar av sine vaksne liv. Dei fleste av dei brukar framleis narkotiske stoffer.

Eg har i tillegg brukt andre kjelder til kunnskap for å få oversikt over rusmiljøet i Oslo og dets plass i det offentlege rom: Feltarbeid i det opne rusmiljøet i Oslo sentrum, samtaler med personer i det opne rusmiljøet, intervjuer og samtalar med personer i hjelpeapparatet, og analysar av aviser og offentlege dokument.
 
Byens maktstrukturar blir synlege gjennom intervjupersonenes erfaringar, opplevingar, livssituasjonar og refleksjonar. Maktstrukturene slår inn i deira liv, og kjem til utrykk på mange forskjellige måter. Narkotikabrukaranes livshistorier er sentrale for å forstå maktforhold i byen, og maktforhold i byen er viktige for å forstå narkotikabrukeres liv. Narkotikabrukeres liv og byens maktstrukturer speiler hverandre.
 
Avhandlingas problemstillingar er: Korleis speglar rusbrukaras bruk og oppleving av det offentlege rom maktforhold i byen? På kva for nokre måter tar rusbrukarane byen i bruk? Kva for ein betydning har rusbrukarars møte med maktforhold i det offentlege rom for deira oppleving av seg sjølv og eigne mogligheiter?

Gjennom avhandlingas åtte kapitler tek eg opp kva for ein betyding deler av lovverket og handhevinga av det, vektarar, konsumkultur og hjelpeapparatet har for korleis rusbrukarar opplev og bruker det offentlege rom. Eg diskuterar kva for ei betydning desse faktorane har for å strukturera sosiale relasjonar i det offentlege rom, og for korleis rusbrukarane opplever seg sjølv og eigne moglegheiter.

Anerkjenning, som ein bekreftelse på eksistensberettigelse, er heilt sentralt i menneskers liv. Denne viktige anerkjenninga er og sentral for intervjupersonane i avhandlinga. Dei følgjer retningslinjer som ut frå deira sjølvoppfatning viser dei som anstendige menneske, sjølv om de møter motstand mot eigen sjølvoppfatning. Dei søkjer anerkjenning og å oppretthalde sjølvrespekt, under tyngande strukturelle betingelsar som truar med å fortelje historiar om dei som uanstendige menneske.

 

Summary:

Theoretically, all residents of Norway have equal opportunities to use the public space in Oslo. In reality it is different. Not everybody experience the same opportunities that for others are a given.

In a society where power is unequally distributed, what appears to some as a world of opportunities will appear to others as a world of barriers, regulations and prohibitions. By looking at a group of people that experience barriers in a space that others take for granted, one can make power relations that create boundaries otherwise seldom noticed or reflected upon visible.

The significance of the barriers for a group of people that do not experience the use of public space equally as granted as others is an important theme throughout the dissertation.
  
I have followed four men and two women over periods of between two and four years. They are all in their forties and have used illegal drugs such as heroin and amphetamines for large parts of their adult lives. Most of them still use drugs.

In addition, I have used other sources of knowledge in order to gain a general overview of the drug scene in Oslo and its position in the public space: field work in the open drug scene in downtown Oslo, conversations with people in the open drug scene, interviews and conversations with people in the social services, and analyses of newspapers and public documents.
  
The power structures of the city become visible through the experiences, incidents, life situations and reflections of the interviewees. The power structures enter their lives and are expressed in myriad ways. The drug users’ life stories are central to understanding power relations in the city, and power relations in the city are central to understanding drug users’ lives. The drug users’ lives and the power structures of the city reflect each other.

The research questions of the dissertation include: How do drug users’ uses and experiences of the public space reflect power relations in the city? In what ways do drug users use the city? What is the significance of drug users’ encounters with power relations in the public space for their understanding of themselves and their own opportunities?

Through the eight chapters of the dissertation I engage with the significance of relevant parts of legislation and its enforcement, security guards, consumer culture and social services for how drug users experience and use the public space. I discuss the significance of these factors for structuring social relations in the public space, and for how drug users experience themselves and their own opportunities.

Recognition, as a confirmation of the right to existence, is central to people’s lives. This important recognition is also central to the interviewees in the dissertation. They follow guidelines that according to their self-understanding show themselves as decent human beings, even if they encounter resistance to their own self-understanding. They seek recognition and maintenance of self-respect; under heavy structural conditions that threaten to tell stories about them as indecent human beings.

Publisert 10. mars 2014 14:02 - Sist endra 13. apr. 2015 11:23