Innlegget retter oppmerksomhet mot hvordan den vedvarende utfordringen med manglende likelønn har bidratt til å drive utviklingen av diskrimineringsregelverket fremover, både på nasjonalt plan og i EØS-retten, med fokus på samspill, diskrepans og mulige motsetninger. Analysen foretas med utgangspunkt i tre temaer: 1) det nærmere innholdet i «arbeid av lik verdi», 2) utviklingen av en egen bevisbyrderegel, og 3) utviklingen av plikter knyttet til lønnskartlegging, transparens og rapportering. Til sammen berøres både individuelle og strukturelle sider ved diskrimineringsvernet. Likelønnsutfordringen har vært – og er fremdeles – katalysator for utvikling av rettslige mekanismer som smitter over på det generelle diskrimineringsrettelige regelverket.
Kort rettslig bakgrunn: Kvinners og menns rett til lik lønn for arbeid av lik verdi (likelønn) har stått sentralt i både det nasjonale og det EU/EØS-rettslige vernet mot kjønnsdiskriminering. En rett til likelønn ble inntatt i Romatraktaten artikkel 119 ved EFs opprettelse i 1957, samt i EØS-avtalen artikkel 69, som trådte i kraft for Norge i 1994. I Norge ble det vedtatt en egen bestemmelse om likelønn da den første likestillingsloven ble vedtatt i 1978, og en bestemmelse om likelønn er i dag inntatt i likestillings- og diskrimineringsloven § 34. I 2023 vedtok EU lønnstransparensdirektivet (direktiv 2023/970). Dette er EØS-relevant, men direktivet er fortsatt ikke innarbeidet i norsk rett.
Innlegget er det av antologiprosjektet «EØS-arbeidsrett».