Om prosjektet
Å måle og undersøkje kroppen har ei lang og politisk lada historie, særleg innanfor kriminologi og rettsmedisin. I dag ser vi ein aukande bruk av biometriske data i offentlege og private samanhengar, parallelt med heilt nye måtar å omsetje kroppen til data på. Samstundes viser lokale bruksmåtar av kulturell og rituell kunnskap alternative måtar som kroppar blir gjorde (u)synlege på i kjølvatnet av vald og i kampen for rettferd. Det er i dette skjeringspunktet at «Kropp og bevis» har bidrege til å utvide fagfelta kritisk rettsmedisin, kroppsleggjord kunnskap og rettssosiologi.
Empirisk har «Kropp og bevis» retta søkjelyset mot å kartleggje rettsmedisinske praksisar som undersøker forholdet mellom data og kroppar på tvers av ulike kulturar. Prosjektet har ført eurosentriske og afrikanske perspektiv i dialog ved å identifisere synsteknologiar som eit felles utgangspunkt for å diskutere korleis beviskroppar er usynlege, men òg blir gjorde synlege i ulike samanhengar.
Resultat
Fleire av bidraga frå prosjektet nyanserer førestillinga om at ein kropp må vere til stades for at ein skal kunne snakke om kroppsskade, ved å drøfte sakna personar, tomme graver, mislukka oppgravingar og skinndomstolar. Med søkjelys på etterverknadene av apartheidregimet i Sør-Afrika og Marikana-massakren peikar prosjektet mot ein utvida kronologi for skade som tek høgd for transgenerasjonelle traume og skadar som oppstår når ein ikkje i tilstrekkeleg grad tek ansvar for historiske skadar. Ein annan casestudie retta søkjelyset mot sørafrikansk kultur, kosmologi og urfolks kunnskapssystem for å forstå kva rolle dei spelar i problemet med sakna beviskroppar. Prosjektet viser at spektrale framstillingar av kroppar og kroppsleggjering av traume stundom oppstår i dialog med rettsmedisinske teknikkar, og stundom som alternative vegar til reparasjon.
Ved å utforske beviskroppar (og fråværet av dei) som eit spørsmål innan datastudiar vende prosjektet òg merksemda mot ansiktsgjenkjenningsteknologi for identifisering av lik. Det vart gjennomført intervju med tre representantar på C-suite-nivå frå dei mest sentrale selskapa i marknaden for identifisering av døde. På grunnlag av desse dataa utvikla prosjektet kritiske omgrep som «rastlause datakroppar» og «posthuman biovalue» for å utvide den eksisterande forskinga på biometri og ansiktsgjenkjenning, så vel som teoretiske omgrep som bio-, thanato- og nekropolitikk.
Begge desse funna – både korleis kroppar produserer og tilslører produksjonen av bevis, og korleis sjølve førestillinga om kroppen endrar seg gjennom dei til dels kontrasterande perspektiva som kosmologisk kontekst og datafisering representerer – gir òg tilgjengeleg innsikt for dei som arbeider med desse praksisane og tilhøyrande politikk og retningslinjer i det daglege arbeidet sitt.
Referansegruppe
- Elisabeth Anstett, forskar i sosialantropologi ved Centre National de la Recherche Scientifique (CNRS) og leiar av forskingsprogrammet «Corpses of Mass Violence and Genocide», finansiert av Det europeiske forskingsrådet (ERC).
- Pascal Adalian, professor ved Det medisinske fakultetet ved Universitetet i Aix-Marseille, president for Forensic Anthropology Society of Europe (FASE) og rettsmedisinsk sakkyndig.
- Claire Moon, professor ved sosiologisk institutt ved London School of Economics and Political Science.
- Athandiwe Saba, journalist i Mail & Guardian (TBC).
- Joelle Vailly, forskingsdirektør i sosiologi og antropologi ved Det franske nasjonale senteret for vitskapleg forsking (CNRS).
- Kathleen Hardy, advokat ved South African Bar. Arbeidsområda hennar omfattar konstitusjons- og forvaltningsrett, generell handels- og kontraktsrett, arbeidsrett, samt gruve- og miljørett.
- Welmoet Wels, forelesar ved Det juridiske fakultetet ved Universitetet i Groningen. Forskinga hennar handlar om internasjonal rett knytt til lik i væpna konfliktar, fredsbevaring, vern av sivile, menneskerettar, humanitærrett og kjønn.
