- Bjørn vil besøke kjøpesenteret, men personalet sier det må vente til i morgen. Det er ikke Bjørn enig i, så han legger i vei alene. På vei til kjøpesenteret finner personalet ham. «Nå må du bli med hjem, Bjørn» sier de. Bjørn nekter. Han blir sinna. Personalet holder ham fast, og løfter ham inn i bilen mens han sparker og gråter. «Stikker du av igjen får du ikke lov til å være med til kjøpesenteret igjen» sier personalet. Bjørn blir redd og lover ikke å stikke av.
- Nina skal legge seg. «Nå må du gå og pusse tennene dine» sier personalet. Nina vil ikke. Hun synes tannpastaen smaker vondt. Nina begynner å slå hodet i veggen, og personalet holder henne fast så hun ikke skal skade seg.
Tvangsbruk som omsorg
I noen boliger for psykisk utviklingshemmede er dette hverdagslige hendelser. I Norge i dag er det ca. 20 000 mennesker med utviklingshemming som mottar offentlig bistand. Av og til så består hjelpen også av tvang, og det er dette temaet Elisabeth Mork Fjeldvær har sett nærmere på i sin masteravhandling. I avhandlingen «Bruk av tvang og makt overfor utviklingshemmede: Når loven og virkeligheten møtes» studerer hun hvordan lovgivningen fungerer i praksis. Hun har blant annet tatt for seg hvilke formål som ligger til grunn for lovregler som regulerer bruk av tvang og makt overfor utviklingshemmede.
Rettssosiolog Elisabeth Mork Fjeldvær. Foto: privat.
Dagens lovverk trådte i kraft i 1999. Målsetningen var å fortsette arbeidet etter HVPU-reformen med å bedre og normalisere levekårene for utviklingshemmede. Rettssikkerhetsgarantier rundt tvang og makt var en viktig faktor, sammen med retten til et verdig liv. Tjenesteytingen skal ta hensyn til deres integritet og selvbestemmelsesrett. Et viktig formål med lovverket var også å forebygge og begrense bruken av tvang og makt, men samtidig regulere de tilfellene hvor man ikke ser noen annen utvei.
- Formålene man hadde med lovverket var gode, men problemet er at arbeidet med å få ned bruken av tvang har stagnert, forteller Fjeldvær. De siste årene har vi mistet fokus på bruken av tvang. Selv om de som arbeider for å hjelpe utviklingshemmede i det daglige i deres bolig er forpliktet til å rapportere inn bruk av tvang, fører mye byråkrati sammen med usikkerhet om reglene til at en del ikke blir rapportert.
Det er regler for hvordan personalet skal rapportere bruk av tvang. De skal fylle ut et skjema, som tjenesteleder ved boligen skal sende videre til kommunen og Fylkesmannen. Skjemaet inkluderer blant annet en generell beskrivelse av brukeren, beskrivelse av brukerens situasjon, hva som utløste tvangsbruken, hvilke andre løsninger enn tvang som ble forsøkt, hva som skjedde, hvordan og om det kunne vært unngått samt brukerens reaksjon. Underrapportering skjer også fordi det er usikkerhet blant personalet om hva som menes som tvang og hva rapporteringsrutinene egentlig er.
Problemet er kjent, men blir ikke gjort noe med, forteller Fjeldvær.
Gode rapporteringsrutiner mangler
- Jeg har selv jobbet som miljøterapeut i bolig, og sett hvor vanskelig det kan være både for ansatte og brukere å håndtere utfordrende atferd, forteller Fjeldvær.
- Å jobbe i bolig innebærer at personalet av og til utfører tjenester hvor bruk av makt og tvang er nødvendig. Gode rapporteringsrutiner og dokumentering av denne tvangs-bruken er viktig.
All tjenesteyting innebærer til en viss grad maktbruk. Det ligger en skjevhet i makt innebygget i relasjonen personale-bruker. Det er ikke nødvendigvis negativt i seg selv, men krever bevissthet fra personalet. Noen ganger kan det være glidende overganger mellom maktbruk som ikke er grei og bruk av tvang som er nødvendig. Og noen ganger kan det være vanskelig for den enkelte tjenesteyter å vurdere. Derfor er åpenhet, kontroll, gode rapporteringsrutiner og dokumentering av tvangsbruk viktig. Slik systemet fungerer i dag forsterker det ikke kun skjevheter i maktbruk, men også mangler i rapportering og dokumentering av tvangsbruk.
Arenaproblematikk
En annen utfordring er det som kalles arenaproblematikk. Med dette menes at problemer oppstår siden lovverket er avgrenset til å kun gjelde bruk av tvang og makt i den kommunale tjenesteytingen, og ikke på skoler eller arbeidsplasser. Med andre ord, ikke alle arenaer brukeren ferdes på.
Til tross for at brukerens atferd kan være ganske lik på skolen som hjemme i boligen, kan det være at den utviklingshemmede blir møtt av ulike reaksjoner, alt etter hvor hun eller han befinner seg. Dette kan medføre at den utviklingshemmede blir utrygg og usikker, at personalet på skolen eller arbeidsplassen sliter med å finne tiltak å møte utfordrende atferd med, og at personalet i boligen opplever at den utviklingshemmede blir forvirret av å bli møtt med ulike tiltak på samme atferd, forteller Fjeldvær. Tvang er i dag ikke spesielt regulert for denne gruppen på andre arenaer enn i boliger og institusjoner.
Ulik tvangslovgivning
Tvangslovgivningen bør samordnes, mener Fjeldvær. Hun påpeker at en samordning av tvangslovgivningen har blitt etterlyst i flere år.
- Dette lovverket gjelder for utviklingshemmede som bor i bolig. Men tvang i psykisk helsevern står i en annen lov, tvang overfor senile og demente i en tredje. Ulike tvangsdefinisjoner og ulik saksbehandling fører til forvirring og skaper problemer når samme person kan gå innunder flere lovverk.
Selv om det da loven ble vedtatt var mye fokus på bruk av tvang og makt, har ikke fokuset på dette blitt opprettholdt, mener Fjeldvær. Det er hverken brukerne, pårørende eller de som jobber med psykisk utviklingshemmede tjent med.