– Hvem i helvete kommer nå?

I avhandlingen «Hvem i helvete kommer nå?» Kriminalomsorgsarbeid i en ekstraordinær kritisk situasjon ser Knut Mellingsæter Sørensen på hvordan Ila fengsel som organisasjon og kollegafellesskap samt enkeltaktører reagerte på de nye, viktige oppgavene de ble gitt få dager etter terrorangrepet.

Et sentralt poeng i avhandlingen er at Fengslingen representerte noe helt nytt og noe norsk kriminalomsorg ikke hadde håndtert før.

Ukjent størrelse for kriminalomsorgen

Fengslingen handlet om å få på plass en sikkerhetsmessig forsvarlig struktur der Breivik ikke kunne rømme og fortsette terrorhandlingene han hadde begått.

– Det var en ukjent størrelse som det ikke fantes noe beredskap for. Man måtte umiddelbart finne nye løsninger. Det er disse organisatoriske innovasjonene som ble gjennomført og hvordan dette utspilte seg i praksis denne avhandlingen handler om, forteller Sørensen.

– Jeg har valgt å bruke «Fengslingen» som et egennavn for å beskrive den vedvarende unntakstilstanden som oppstod og varte i to år.

Situasjonen var ekstraordinær fordi den gikk utenpå alt av planverk og beredskaps- og krisehåndteringsplaner.

– Det som skjedde var utenfor Ilas forståelseshorisont. Dette var ingen «vanlig» hendelse. Det var en situasjon man virkelig ikke hadde sett for seg og den liknet heller ikke på den mest usannsynlige situasjonen man kunne tenke seg, forteller Sørensen.

Den etablerte og rådende kriminalomsorgspraksisen og betjentkulturen i Norge – der man skal forsøke å endre og rehabilitere innsatte – var ikke lenger dekkende for denne Fengslingen. Trenden til nå var blant annet å bygge såkalte landsbyfengsler og ikke høysikkerhetsfengsler. Den nye situasjonen endret på dette.

Fleksibilitet for å sikre samfunnet

– Det var en stor frykt for at noe skulle gå galt. Man var redd for rømning, anslag utenfra, gisseltaking og andre uforutsette hendelser. Ila fengsel var på det tidspunktet ikke dimensjonert for en slik situasjon. Og det var viktig at konfidensiell informasjon ikke lekket ut. Dette måtte man ta stilling til ved innsettelsestidspunktet, forteller Sørensen.

Tiden var knapp og sikkerhetstiltakene måtte på plass raskt.

For å utarbeide og iverksette sikkerhetstiltak rundt Fengslingen ble det opprettet en egen koordineringsgruppe bestående av fengselsledere. Det gjorde at ledere besluttet å hoppe over sentrale ledd som region, direktør og inspektør da ulike beslutninger skulle tas.

Samtidig ble det også tatt formelle grep. Ledelsen opprettet et særlig høyt sikkerhetsregime (SHS) og håndplukket en fengselsbetjentgruppe. De overførte også arbeidsoppgaver fra andre yrkesgrupper på Ila til fengselsbetjentene i SHS-regimet.

Sørensen forteller at de etablerte strukturer i organisasjonen ble løskoblet og arbeidsoppgaver ble overført til de fengselsutdannede «blåkledde» som jobbet med Fengslingen. Altså de blåkledde som jobber i uniformerte stillinger ved fengselet og som hadde et særskilt sikkerhetsansvar – i motsetning til de sivilt ansatte.

– Dette ble gjort fordi det var de blåkleddes oppgave å sørge for sikkerheten, og de ble ansett som mer pålitelige enn annet personell, forteller Sørensen.

Avhandlingen viser at en byråkratisk-hierarkisk linjeorganisering er for rigid til å håndtere situasjoner der det er tidsknapphet. Når en ekstraordinær kritisk situasjon skulle håndteres bød en slik organisering på utfordringer.

Endret selvforståelse hos betjentene

De organisatoriske endringene i Ila fengsel fra en ordinær lukket sikkerhetsavdeling til et særlig høyt sikkerhetsregime, endret også betjentenes selvforståelse. Tradisjonelt har betjentenes arbeid hatt et relasjonelt og omsorgsfullt preg, men med det nye regimet skulle de ikke lenger snakke med Brevik.

– Fengselsbetjentene ble sosialt disiplinert. Betjentene fikk klare begrensninger for sin vanlige, dynamiske måte å utøve rollene på. De ble også sosialt isolert fra det øvrige kollegafelleskapet på Ila. De mistet viktige arenaer for faglig refleksjon og diskusjon, forteller Sørensen.

Sørensen viser også at betjentene som jobbet med Breivik gikk langt i å ivareta sin profesjonalitet på jobb.

– De unngikk for sterke inntrykk knyttet til 22. juli-angrepene på fritiden og som kunne vekke emosjonelle reaksjoner i dem. For eksempel kunne de unngå TV-innslag og oppslag i sosiale media om terrorangrepet og takket nei til å gå i "rosetoget". Og de inntrykkene de ikke klarte å unngå, jobbet de mentalt med for å klare å jobbe med Fengslingen, forteller Sørensen.

Sørensen gir på den måten innsikt i hvordan fengselsbetjenter som jobber med profilerte innsatte som har begått særlig alvorlig kriminalitet strekker seg langt for å være i stand til å behandle innsatte på en human og rettferdig måte.

Se også:

• Fengslingen etter terrorangrepene 22. juli 2011 (prosjektnettside)
• Knut skrev doktorgrad om 22. juli-fengslingen