Det store oljedilemmaet

Norge står ved et veivalg, som også er juridisk: Skal vi være klimaforkjemper eller oljeeksportør?

Kronikk Klassekampen 11. mars 2019

La det sorte gullet ligge? Hvor mye skal Norge prioritere egen økonomi når vi vurderer klimatiltak, spør Henrik Bjørnebye. Her besøker Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, administrerende direktør i Norsk olje og gass, en boreplattform i Barentshavet. 

Foto: Foto: Ole Magnus Rapp

Ifølge regjeringens klimamelding fra 2017 har Norge ambisiøse klimamål. Er de forenlige med at vi fortsatt leter etter og bygger ut nye oljeressurser?Klimahensyn kan ikke begrunne høy produksjon, og rettslig er det ingenting i veien for begrense leteinsentivene eller utlysningen av nye arealer.

Noe er udiskutabelt, som klimameldingens beskrivelse av klimakrisen. Uten raske og betydelige utslippskutt er det svært stor risiko for klimaendringer med alvorlige og vidtrekkende konsekvenser som ekstremvær, snøsmelting,havstigning og forsuring av hav. Dette vil true vannforsyning, matproduksjon, artsmangfold, økonomisk vekst og sosial stabilitet. FNs klimapanels rapport fra oktober 2018 er enda dystrere lesning. 

Kort sagt står vi overfor en enorm katastrofe med mindre verden gjennomfører drastiske utslippsreduksjoner. Hvilken betydning bør det ha for et land som står for om lag to prosent av global oljeproduksjon og er verdens tredje største naturgasseksportør? Naturgass har en rolle i utfasing av kullkraft, og krever egen diskusjon. Olje reiser enda større dilemmaer.

Norsk klimapolitikk tar utgangspunkt i nasjonale utslippsmål. Det er i tråd med våre folkerettslige forpliktelser i Klimakonvensjonen og Parisavtalen. Dermed er CO2-utslippene ved oljeutvinning relevante i klimapolitikken, men ikke utslippene fra eksportert olje.

Sammenlignet med CO2-utslippene ved oljeforbrenning, utgjør utslippene ved utvinning av den samme oljen i Norge bare noen få prosent.
Norsk petroleumsutvinning er gjenstand for strenge miljø- og klimakrav, men de virkelig store utslippene fra norskprodusert olje faller altså utenfor rammene for klimapolitikken.

Påstander om at høy norsk oljeproduksjon er bra for klimaet forutsetter at nedgang i egen produksjon fører til tilsvarende økninger i andre land. Men det er stor usikkerhet knyttet til spørsmålet om lavere norsk aktivitet vil gi økte globale klimagassutslipp. I en analyse i Samfunnsøkonomen nr. 3 2018 konkluderte ti forskere med at kutt i norsk oljeeksport ser ut til å gi reell reduksjon i globale CO2-utslipp, men at det er betydelig usikkerhet om hvor store effektene vil være. Konsekvensen av produksjonskutt beror på en rekke faktorer som markedsforhold og fremtidige internasjonale forpliktelser.

En kan heller ikke utelukke signaleffekter av at noen går foran i omstillingen, selv om betydningen av det er vanskelig å forutsi.
Det er altså for enkelt å legge til grunn at nedgangen uten videre blir spist opp av tilsvarende økning andre steder. Hensynet til klimaet er derfor ikke noe godt argument for høy norsk oljeproduksjon.

Stabile rammevilkår for industrien er et tema når noen tenker høyt om å trappe ned petroleumsvirksomheten, særlig hvis høyttenkeren er en politiker. Her er det viktig å skille mellom stans av igangsatt petroleumsvirksomhet og redusert tilgang til nye leteareal. Å stanse igangsatt virksomhet er det få som tar til orde for. Den egentlige diskusjonen dreier seg om vi skal begrense utlysning av nytt leteareal eller  leteinsentivene for nye prosjekter som først vil bli realisert om mange år.

Rettslig er det dypt problematisk å stanse igangsatt petroleumsvirksomhet som utøves på grunnlag av en tildelt utvinningstillatelse.

Leteboring er kapitalkrevende, selv om staten bærer mesteparten av kostnadene. Utbygging av en petroleumsforekomst krever store investeringer. Slike investeringer kan næringen bare bære dersom den kan legge til grunn at spillereglene ikke endrer seg i ettertid. Norsk ressursforvaltning har her vært svært vellykket, med stabile og forutsigbare rammevilkår som har gjort det mulig å foreta enorme investeringer til tross for høyt skattetrykk.
Selskapene har derimot ikke rettskrav på den samme forutsigbarheten i spørsmålet om videreføring av leteinsentiver og åpning av nye områder for petroleumsvirksomhet. Rettslig sett er det for eksempel uproblematisk å begrense utlysningen av nye arealer dersom det er Stortingsflertallets vilje. At slike begrensninger vil ramme næringen økonomisk, kan ikke være til hinder for politisk debatt om hva vi skal gjøre med gjenværende petroleumsressurser i grunnen, som tilhører staten og fellesskapet.

Det er flere argumenter som taler for fortsatt høy aktivitet i petroleumssektoren. Det handler særlig om nasjonal sysselsetting, økonomi og velferd. Drastisk nedgang i leting og utbygging vil føre til redusert aktivitet for oljeselskapene og mindre oppdrag til leverandørindustrien. Konsekvensene vil være tap av arbeidsplasser og inntekter, og kanskje økonomiske nedgangstider.

Dilemmaet er hvor langt vi skal gå i å prioritere egen økonomi i dag i valg av klimatiltak for fremtiden. Strenge klimakrav for utvinning er et viktig bidrag,

men det løser ikke problemet.

Krav om stabile rammevilkår er heller ingen grunn til å unngå diskusjonen. For før eller senere må omstillingen skje. Og senere kan være for sent.

Emneord: Olje, Klima Av Henrik Bjørnebye, professor ved Nordisk institutt for sjørett, UiO
Publisert 28. mars 2019 13:18 - Sist endret 28. mars 2019 13:18