Siste publikasjoner

• Hudson, Anna Margrete Aarhus & Carvalho, Benjamin de (2026). Beyond Paxocracy? Women and authority in African peace mediation. International Feminist Journal of Politics. ISSN 1461-6742. Fulltekst i vitenarkiv
• Mogstad, Heidi & Sandvik, Kristin Bergtora (2026). Dyrt, men dyrebare: ukrainske flyktningdyr og biopolitikk i bevegelse. Norsk antropologisk tidsskrift. ISSN 0802-7285. 37(1), s. 17–36. doi: 10.18261/nat.37.1.3. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Kjæledyr som krysser grenser i krisesituasjoner, reiser vanskelige dilemmaer, men har så langt fått lite oppmerksomhet av forskere. I denne artikkelen undersøker vi hva som skjedde da flere tusen ukrainske flyktninger tok med seg kjæledyr til Norge etter Russlands fullskala invasjon i 2022. I en tid da restriktiv flyktningpolitikk og velferdsnasjonalisme dominerer den europeiske agendaen, har norske myndigheter gjort flere unntak fra gjeldende importregelverk og investert, sammen med dyrevelferdsorganisasjoner og frivillige, betydelige tid og ressurser i å ivareta disse dyrene. Vi utforsker hva som motiverte denne politikken, og hvorfor unntakene senere ble avviklet. Vi viser at statlige aktører primært var opptatt av biosikkerhet og grensekontroll, samtidig som kjæledyrs økende sosiale status og nordmenns empati med ukrainske flyktninger også påvirket aktørenes støtte og innstilling. Flyktningdyrene var dessuten ikke bare passive objekter for kontroll og omsorg, men utøvde en særegen emosjonell kraft som påvirket menneskelige holdninger og politiske beslutninger. Ved å løfte frem disse parallelle forklaringene gir vi med artikkelen et nyansert, etnografisk bidrag til forståelsen av Europas håndtering av ukrainske flyktninger og deres kjæledyr. Vi belyser også særtrekk ved den norske velferdsstaten og bidrar til bredere debatter om flyktningbeskyttelse og forholdet mellom mennesker og dyr i en «planetarisk» tidsalder.

• Bell, Leon Oliver & Kvalø, Kirsten Kolstad (2026). Reell medvirkning eller tikke av en boks? : Om transparens om barn og unges medvirkning i offentlige utredninger. Kritisk juss. ISSN 0804-7375. 52(2-3), s. 144–168. doi: 10.18261/kj.52.2-3.5. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Artikkelen tar for seg hvordan norske offentlige utvalg synliggjør barns synspunkter, og hvordan disse vurderes og vektlegges i utredningene. Tematisk innholdsanalyse er benyttet på intervjuer med ti unge i alderen 18–22 år med erfaring fra medvirkningsprosesser på nasjonalt nivå, samt en kvantitativ innholdsanalyse av alle 129 NOU-er fra 2019–2024. Overordnet viser analysen at i cirka en tredjedel av NOU-ene blant de 37 hvor barn og ungdom har gitt innspill, redegjør ikke utvalgene for barnas synspunkter. I over halvparten av NOU-ene har utvalgene ikke redegjort for hvordan de vurderte og vektla barns synspunkter. Funnene viser utfordringer og forbedringspunkter for legitimiteten ved medvirkningsprosesser.

• Kaufmann, Mareile (2026). Biometrics in the face of death: Facial recognition of the deceased and the making of restless data bodies. Big Data & Society (BD&S). 13(3). doi: 10.1177/2053951726146144. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  What happens when dead bodies are identified by Facial Recognition Technologies? This article analyzes the work of the companies Face Forensics, Corsight AI, and Clearview AI in the competition over the most accurate facial recognition technology (FRT) solution for the recognition of corpses, for example, in war situations and humanitarian disasters. Based on empirical studies, the article critically discusses the ways in which biometric data of the deceased and the living are generated, collected, and analyzed in the creation of “cutting-edge” FRT software for identifying dead bodies. This trend, so the argument, is not fully captured by the paradigms of bio-, thanato-, or necropolitics, but is expressive of a body politic that animates data bodies, biometric data of the deceased, to render them productive. In answering why and how this matters, this article develops two concepts: the term restless data bodies collects critical questions about the amount and type of biometric data used, and the ways in which data bodies are rendered lively for the project of dead body identification. The second concept, posthumous biovalue, is an extension of Catherine Waldby's “biovalue” and describes the yield produced by the biometric reformulation of death and dying. The notion allows us to interrogate those practices that mobilize restless data bodies for the production of value in the economic and political sphere. Eventually, both concepts are tools to reflect on what it means to lay a body to rest.

• Lomell, Heidi Mork (2026). ‘How could our society have let this happen?’ The idea of the preventability of terrorist attacks and its consequences. Nordic Journal of Criminology. ISSN 2578-983X. 28(1), s. 1–16. doi: 10.18261/njc.28.1.7. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Evaluation reports after terrorist attacks provide a rich source for analysing current and evolving understandings of the preventability of crime in general, and of terrorist attacks in particular. This article examines how preventability is framed in evaluation reports following terrorist attacks in Norway in 2011, 2019 and 2022. Drawing on framing analysis and scholarship on sense-making after crises, I analyse how the reports frame the question of preventability and distribute accountability and responsibility. I show, first, that all three inquiries are guided by mandates that blend inquisitorial and accusatorial questions, and that the 2011 commission in particular starts from a strongly normative premise that the attacks could and should have been prevented. By focusing primarily on police and security service performance and intelligence “failures”, the reports downplay the complexity of decision-making under conditions of pervasive uncertainty and incomplete knowledge. I argue that the reports both reflect and reinforce a belief in the retrospective predictability and preventability of terrorist attacks, thereby legitimising expanded security powers while obscuring the consequences for those falsely identified as future terrorists. The result is an underestimation of the cost of preventive measures.

• Daechsel, Stefano (2026). The ethical reflections of DNA computing researchers and Bernard Stiegler’s philosophy of technology. BioSocieties. ISSN 1745-8552. doi: 10.1057/s41292-026-00396-3. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  DNA computing is an interdisciplinary field working at the intersection of computer science, molecular biology and material sciences to develop novel nanobiotechnologies. In this article, I draw on interview data to critically examine the ethical reflections of sixteen researchers in the field of DNA computing, paying particular attention to their assumptions about the relationship between humans and technology. I argue that most of their ethical reflections imply an instrumentalist understanding of technology that views technologies as neutral means for human-directed ends. Consequently, most research participants see ethical questions as distant to their work and frame their concerns around the misuse of DNA computing applications by bad actors. Expanding on notable exceptions to this instrumentalist tendency in my interview data, I propose an alternative perspective derived from the philosophy of Bernard Stiegler that treats technology as historically and dynamically intertwined with human biology and the social. I suggest that his concepts of general organology and pharmacology provide a non-instrumentalist foundation that could inform more nuanced ethical reflections on DNA computing and other biotechnologies.

• Stotz, Lina Susanne (2026). Between mother and father: Gender in personal narratives of children born of war in the context of international criminal justice. Leiden Journal of International Law. ISSN 0922-1565. s. 1–25. doi: 10.1017/s0922156526100879. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  This article offers a critical analysis of gender in life-history narratives of children born of war (CBOW) and in the construction of legal recognition of CBOW in recent decisions of the International Criminal Court (ICC). As this article shows, the perceptions of the biological mother and father have shaped narratives by and on this group, albeit to different effects. An analysis of interview and documentary data shows that the mother is perceived by the CBOW participants with critical ambivalence, while the father is a symbol of personal identification, which has informed the participants’ understanding of harm and blame. In light of these findings, this article analyses recent decisions by the ICC and the way the biological mothers and fathers of CBOW are framed by the Court. In reference to gender theory, a critical discussion follows of the images of the ‘good mother’ and the ‘bad father’ the Court is employing to recognize CBOW as victims. The gendered dichotomies at play and their implications are discussed in light of the growing attention paid to CBOW in international criminal law. The findings challenge the recent and still evolving legal narrative on CBOW at the ICC, with implications for how recognition for CBOW might be reimagined in light of their own voices.

• Lohne, Kjersti (2026). Human rights advocacy in international criminal justice : Whose rights? Whose justice? I Brants, Chrisje; Karstedt, Susanne & Knust, Nandor (Red.), Transitional Justice: Legacies and Futures | Chrisje Brants, Susanne K. Routledge. ISSN 9781003133377. s. 133–146. doi: 10.4324/9781003133377-10. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  This chapter explores how human rights advocacy may contribute to skewing the project of international criminal justice against its liberal ambitions. In holding states accountable for human rights abuses, human rights NGOs advocate on behalf of defence rights; in holding individuals accountable for human rights abuses, human rights NGOs advocate on behalf of victims. The chapter delves into popular appeals on behalf of victims of international crimes and explores the concurrent stigmatization of defendants in international criminal justice. The chapter suggests that there is a lack of structural restraints on the call to ‘do justice’ at the international level, and that those that often play a major role in restraining criminal justice at the domestic level – human rights organizations – are in the driving seat of expanding criminal justice solutions at the international level and in transitional justice.

• Amanquandor, Thomas Duke Labik (2026). Epistemic marginalisation in the fight against systemic corruption: Explaining the anti-corruption design-reality gap in South Africa. Public Administration and Development. ISSN 0271-2075. doi: 10.1002/pad.70101. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Anti-corruption reforms grounded in the International Anti-Corruption Consensus (IAC) consistently underperform across the Global South. While existing research attributes this to a design-reality gap—a mismatch between reform assumptions and contextual realities—few studies have empirically mapped the specific discrepancies between local knowledge solicited during participatory processes and the policy designs that ultimately emerge. This article investigates the reality side of this gap using South Africa’s National Anti-Corruption Strategy 2020-2030 (NACS) as a case study. Employing Critical Frame Analysis (CFA) of nine provincial consultation workshops, supplemented by documentary analysis of the NACS and 19 semi-structured interviews, the article compares local anti-corruption perspectives with the measures adopted in the final strategy. The findings reveal a stark tension between paradigmatic rigidity and pragmatic hybridity. The NACS offers a paradigmatic state-modernisation approach grounded in principal-agent theory. Drawing on colloquial evidence and the lived experience of systemic corruption, local actors, by contrast, articulate a pragmatic hybrid perspective that recognises corruption as embedded in collective action dynamics, legal pluralism, and social norms. The article speaks directly to the concern in public administration and development studies research regarding how participatory procedures can simultaneously promise inclusion while producing epistemic marginalisation.

• Rahim, Naureen (2026). A twist in the tale of Asian exceptionalism: Bangladesh’s ‘near accession’ to the 1951 Refugee Convention. International Journal of Refugee Law. ISSN 0953-8186. doi: 10.1093/ijrl/eeag017. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  This article contests claims of Asian exceptionalism by examining the unique case of Bangladesh, a principal refugee-hosting State in South Asia, which came close to acceding to the 1951 Convention relating to the Status of Refugees in 1989. Using a general inductive approach, drawing on materials from the Archives and Records Division at the United Nations High Commissioner for Refugees headquarters, together with interviews conducted during fieldwork in Bangladesh, the article offers a socio-legal historical examination of the moment when Bangladesh formally decided to accede to the Convention. By framing this episode as a ‘near accession’, the article concludes that the traditional understanding of the Asian rejection of the 1951 Convention remains fluid; some States in the region may view their position in relation to the Convention from a different perspective. Using Bangladesh as the case study, the article identifies three interconnected factors that influenced the overall process of ‘near accession’ to the 1951 Convention: (1) concerted efforts by the United Nations High Commissioner for Refugees to promote accession, premised on the expectation that Bangladesh’s membership would create a persuasive regional precedent; (2) authorities’ quest to acquire domestic and international legitimacy for the military-backed government; and (3) the pivotal roles played by key individuals within both the government and the United Nations High Commissioner for Refugees in the accession process. Although this single example cannot provide a complete understanding of non-signatory States’ engagement with the 1951 Convention, the article argues that each case should be investigated with consideration for these three significant components that shape State behaviour. The article also explores how despite the formal decision to accede to the 1951 Convention, the Bangladeshi Government did not follow through with formal accession. To this day, Bangladesh remains a non-signatory State. The empirical study of Bangladesh’s ‘near accession’ challenges the notion of uniformity in South Asia in relation to the 1951 Convention, and thereby provides new insights into our understanding of non-signatory States and, more broadly, into the study of international refugee law.

• Laugerud, Solveig (2026). 22. juli-rettssaken – om å minnes de avdøde og vitne mot Breivik om skytingen på Utøya. I Ikdahl, Ingunn; Laugerud, Solveig & Sørlie, Anniken (Red.), Etter 22. juli. Rettferdighet og velferd. Cappelen Damm Forskning/NOASP. ISSN 9788202914974. doi: 10.23865/cdf.290. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Denne boken er et bidrag til å dokumentere og lære av det som skjedde etter terrorangrepet på regjeringskvartalet og Utøya 22. juli 2011. Det brutale angrepet førte til at 77 personer mistet livet og svært mange ble rammet. Velferdsstaten ble satt på prøve når den raskt skulle støtte og hjelpe. En rekke ulike tiltak ble satt i verk overfor de rammede, knyttet til helsehjelp, psykososial oppfølging, støtte under rettssaken og økonomisk kompensasjon. 15 år etter angrepet spør vi: Hva ble gjort av det offentlige, og hvordan ble dette opplevd av personene som møtte systemene? Hva kan vi lære for å gjøre velferdsstaten så godt rustet som mulig for fremtiden? Boken presenterer forskning fra juss, rettssosiologi, medisin og psykologi. Den er relevant for alle som er interessert i hvordan velferdsstaten møtte de som ble rammet 22. juli. Denne boken er en av tre bøker som beskriver ulike ringvirkninger i etterkant av 22. juli 2011, som resultat av forskningsprosjektet LAW22JULY: RIPPLES.

• Ikdahl, Ingunn; Laugerud, Solveig & Sørlie, Anniken (2026). Introduksjon – velferdsstaten satt på prøve. I Ikdahl, Ingunn; Laugerud, Solveig & Sørlie, Anniken (Red.), Etter 22. juli. Rettferdighet og velferd. Cappelen Damm Forskning/NOASP. ISSN 9788202914974. s. 9–29. doi: 10.23865/cdf.290.ch1. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  This chapter presents the terrorist attack on July 22 and the societal response to the vulnerable situation of those affected by the attack. It further introduces the key concepts that tie the various contributions of the book together: ordinary/extraordinary, equality, and Nancy Fraser’s conceptualization of social justice (redistribution, recognition, and participation). In discussing the book’s contributions, the chapter shows that there were mutual expectations and adjustments between those affected by the attack and the welfare state. Equality, redistribution of resources, recognition of individual experiences, and participation by those affected were important, but at times challenging, dimensions of the various responses. One major challenge concerned the temporality of measures and needs, which were not necessarily synchronized. This means that the welfare state’s measures assume that being exposed to terrorism or other violent acts implies that people have the greatest needs immediately after the attack, and that these needs follow a certain chronology, gradually diminishing before they eventually disappear. However, the book shows that needs come and go without following a predefined chronology, and usually last longer than the welfare state provides benefits for. We therefore argue that time is crucial in people’s sense of justice.

• Sandvik, Kristin Bergtora & Haddeland, Hanna Buer (2026). Rettsoppgjøret etter 22. juli: mer enn en strafferettslig fortelling. I Lohne, Kjersti; Houge, Anette Bringedal; Liden, Kristoffer & Sandvik, Kristin Bergtora (Red.), Etter 22. juli. Overgangsrettferdighet og terror. Cappelen Damm Forskning/NOASP. ISSN 9788202926151. s. 27–53. doi: 10.23865/cdf.289.ch2. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Taking the central role of law and legal proceedings in transitional justice processes as the point of departure, this chapter develops a more complex account of the legal response and pursuit of justice following the 2011 terrorist attacks. The 2012 criminal trial against the 22 July perpetrator marked the beginning, rather than the endpoint, of this process. Subsequent legal developments form a broader narrative in which legal mobilisation becomes integral to postterror recovery. Drawing on socio-legal studies and legal mobilisation theory to analyse these processes, the chapter introduces the concept “composite legal mobilisation”, distinguishing between mobilisation aimed at settling discrete disputes, serving performative functions, supporting victim recognition, and pursuing strategic objectives. The chapter examines a range of cases, including the perpetrator's legal challenges concerning prison conditions and sentencing, political and economic disputes surrounding the reconstruction of the Government Quarter, controversies surrounding the establishment of a national memorial, and mobilisation on behalf of survivors and affected individuals, particularly regarding compensation and access to victim counsel. By considering these legal processes together – across differing constellations of parties, arenas, and claims – the chapter offers new insights into how courts and legal institutions shape understandings of justice after terrorism, and what it means for Norwegian society that such processes remain ongoing and open-ended.

• Sandvik, Kristin Bergtora & Vestad, Maja (2026). 22. juli husket nedenfra: overgangsrettferdighet og mikrominner som demokratisk politikk. I Lohne, Kjersti; Houge, Anette Bringedal; Liden, Kristoffer & Sandvik, Kristin Bergtora (Red.), Etter 22. juli. Overgangsrettferdighet og terror. Cappelen Damm Forskning/NOASP. ISSN 9788202926151. s. 117–136. doi: 10.23865/cdf.289.ch6. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  We live in a time of democratic backsliding in which the rise of authoritarian and populist regimes threatens the implementation of transitional justice measures and risks reversing past achievements. Impunity and denial render societies vulnerable to authoritarian nostalgia and the manipulation of unresolved conflicts. At the same time, public memory arenas – monuments, memorial sites, and institutions commemorating victims – are increasingly contested, becoming targets of protest, vandalism, and removal. The struggle over memory is thus also a struggle over the role and place of transitional justice. This chapter examines democratic resilience through the lens of memory. Starting from the relative vulnerability of top-down 22 July memory politics, in which the Norwegian state sets the terms and governs commemorative processes, the chapter explores the concept of “micro-memories” as a way of understanding the role and importance of memory work from below, done by survivors, affected individuals, and local communities. While official memorials tend to endure and invite ongoing collective interpretation, micro-memories are more ephemeral, personal, and dispersed. These include naming buildings or objects after victims, dedicating artistic works, establishing scholarships or solidarity initiatives, planting trees, or highly personal acts such as getting a tattoo. Together, they form a parallel commemorative landscape that is neither fully private nor fully public. Drawing on mapped examples, the chapter shows that memory work can be relational, diverse, and less institutionally bound, highlighting the importance of “resilient memories” that exist beyond state control.

• Lohne, Kjersti & Houge, Anette Bringedal (2026). 22. juli og rettferdighetens tid. I Lohne, Kjersti; Houge, Anette Bringedal; Liden, Kristoffer & Sandvik, Kristin Bergtora (Red.), Etter 22. juli. Overgangsrettferdighet og terror. Cappelen Damm Forskning/NOASP. ISSN 9788202926151. s. 153–168. doi: 10.23865/cdf.289.ch8. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  In this chapter, we reflect on the contributions of this book and on the meaning of different temporalities in transitional justice through the prism pro vided by the sociology of time. By critically addressing the relationship between various conceptions of justice and different actors’ and constituencies’ experiences of time and its meanings following mass violence, our purpose is to take a constructive look at some of the fundamental premises of transitional justice in the aftermath of terror attacks in democratic societies. In doing so, we caution against a normative expectation to “leave the past behind” and propose a humbler approach to the relationship between time, justice, and mass violence.

• Lohne, Kjersti; Houge, Anette Bringedal; Liden, Kristoffer & Sandvik, Kristin Bergtora (2026). Overgangsrettferdighet etter 22. juli. I Lohne, Kjersti; Houge, Anette Bringedal; Liden, Kristoffer & Sandvik, Kristin Bergtora (Red.), Etter 22. juli. Overgangsrettferdighet og terror. Cappelen Damm Forskning/NOASP. ISSN 9788202926151. s. 9–26. doi: 10.23865/cdf.289.ch1. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Etter 22. juli. Overgangsrettferdighet og terror handler om hvordan det norske samfunnet har forsøkt å forstå, svare på og finne veier videre etter 22. juli-angrepene i 2011 – i og utenfor rettsapparatet. Den 22. juli 2011 bombet en terrorist det norske regjeringskvartalet før han utførte et massedrap på AUFs ungdomsleir på Utøya. 77 personer ble drept, og framtiden ble endret for tusener av andre. 15 år senere undersøker bidragsyterne i denne boken rettferdighetens rammer etter terrorangrepene og ulike former for oppgjør, forsonings- og minnearbeid i tiden som har gått. Boken tar utgangspunkt i forskning på overgangsrettferdighet, og gjennom analyser av rettsprosesser, granskningskommisjoner, politiske holdninger, ulike former for minnearbeid, statens ansvar for borgernes frihet og sikkerhet og tidens betydning, viser boken hvordan overgangsrettferdighet kan forstås etter terror. Boken er en av tre bøker som beskriver ulike ringvirkninger i etterkant av 22. juli 2011, som resultat av forskningsprosjektet LAW22JULY: RIPPLES.

• Lundeberg, Ingrid Rindal & Smith, Peter Scharff (2026). Women in high-security in Norway: Prison health in a Nordic Welfare State, Prison Health and Wellbeing. Routledge. ISSN 9781003327776. s. 57–72. doi: 10.4324/9781003327776-6. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Norway has a reputation for high prison standards and low recidivism rates and should be an interesting site for a study of prison health. This chapter puts this to the test by focusing on health problems and access to healthcare among women in high-security prisons. The study is based on interviews with women prisoners, prison officers and health-care staff, a small-scale survey, as well as on inspection reports and data about self-harm. The chapter describes the organisation of the Norwegian healthcare system in prisons, provides a brief overview of women prisoners and goes on to examine health problems and healthcare during imprisonment focusing on self-harm, suicide attempts, isolation and how prison health is influenced by and affect life in prison. We find that mental health burdens are pervasive and often aggravated by systemic shortcomings, including inadequate resources and the use of isolation to manage crises. Social dynamics also contribute to emotional strain, as women are often exposed to the suffering of their peers. Gender stereotypes also risk hindering access to adequate healthcare, for example when certain behaviours are perceived as attention-seeking. Incarceration may also provide an opportunity for addressing substance abuse and promoting stability, but inconsistent support and isolation practices undermine these efforts, limiting the potential for meaningful rehabilitation.

• Lindegren, Stina; Jørgensen, Kasper; Sandbukt, Ingeborg Jenssen; Kruse, Anja Emilie & Pedersen, Mikkel Rask (2026). Interview research with individuals convicted of sexual offenses: Navigating barriers and building strategies. Nordic Journal of Criminology. ISSN 2578-983X. 28(1), s. 1–20. doi: 10.18261/njc.28.1.1. Fulltekst i vitenarkiv
• Janmyr, Maja (2026). A Duty from a Bygone Era? On UNHCR’s Promotion of New Accessions to the Refugee Convention. International Journal of Refugee Law. ISSN 0953-8186. doi: 10.1093/ijrl/eeag009. Fulltekst i vitenarkiv
• Laugerud, Solveig (2026). Accounts of Non-resistance in Rape Verdicts: The Psychological Freeze Response Model and the State of Liminality. I Keyse, Rhian Elinor; Esteve, Adeline Moussion & Yapp, Emma (Red.), Sexual Violence in Medicine and Psychiatry. Springer Nature. ISSN 9783032108005. doi: https:/link.springer.com/chapter/10.1007/978-3-032-10800-5_8. Fulltekst i vitenarkiv

Se alle arbeider i NVA

• Lohne, Kjersti; Solhjell, Randi & Antonsen, Katrine (2027). Extraterritorial crime control: governing, positioning, resisting. Routledge. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  The edited volume develops the concept of extraterritorial crime control to make sense of the nexus between criminal justice, foreign affairs and international relations. By extraterritorial crime control, we mean the ways in which states and international organisations project and deploy criminal justice tools, institutions and norms beyond their territorial borders in order to govern, discipline or strategically shape other sovereign spaces. The extraterritorial lens enables us to see the strategic and often asymmetric ways in which criminal justice is mobilised and exported. As such, the book is aimed at understanding how extraterritorial criminal justice can function both as governance at a distance and as a form of state positioning in international relations.

• Skilbrei, May-Len (2026). Menneskehandel. Fagbokforlaget. ISBN 9788245061918. 240 s. Fulltekst i vitenarkiv
• Ugelvik, Thomas; Lunde, Rose Elisabeth & Nyvoll, Pernille (2026). Helsefremmende fengsler? Helseerfaringer, autonomi og mulighetene for håp i fengsel. Fagbokforlaget. ISBN 9788245051162. 261 s. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Kan fengsler være helsefremmende? Spørsmålet kan virke overraskende – kanskje også provoserende. Fengsler forbindes ofte med belastning, isolasjon og skade. Forskning viser klare sammenhenger mellom fengsling og psykiske helseutfordringer, selvskading og selvmord. Fengselslivet innebærer ofte inaktivitet, rusproblemer og forsterkede traumer. Fengselet setter mennesker i en sårbar situasjon – fysisk, psykisk og sosialt. Med dette som bakteppe kan tanken om et helsefremmende fengsel virke fjern. Likevel er det her denne boken begynner. Den undersøker hvordan fengselslivet også kan romme muligheter for mestring, og hvorfor det er viktig å studere helsefremmende praksiser – selv når de fremstår som unntak. Boken tar utgangspunkt i innsattes egne erfaringer. Den belyser helse og uhelse bak murene, kriminalomsorgens utvikling og helsetjenestene i fengsel. Gjennom temaer som kropp og rom, identitet, relasjoner, tid, mening og håp viser forfatterne hva et bedre fengsel kan innebære. Avslutningsvis reiser forfatterne spørsmål om ambisjonsnivået i kriminalomsorgen. Norske fengsler omtales ofte som velfungerende, med få rømninger og relativt lav tilbakefall til kriminalitet. Men er det godt nok? Eller bør vi stille høyere krav til hva fengselsinstitusjonen skal være – og til hvordan et helsefremmende fengsel kan se ut i praksis?

• Ikdahl, Ingunn; Laugerud, Solveig & Sørlie, Anniken (2026). Etter 22. juli. Rettferdighet og velferd. Cappelen Damm Forskning/NOASP. ISBN 9788202914974. 197 s. doi: 10.23865/cdf.290. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Denne boken er et bidrag til å dokumentere og lære av det som skjedde etter terrorangrepet på regjeringskvartalet og Utøya 22. juli 2011. Det brutale angrepet førte til at 77 personer mistet livet og svært mange ble rammet. Velferdsstaten ble satt på prøve når den raskt skulle støtte og hjelpe. En rekke ulike tiltak ble satt i verk overfor de rammede, knyttet til helsehjelp, psykososial oppfølging, støtte under rettssaken og økonomisk kompensasjon. 15 år etter angrepet spør vi: Hva ble gjort av det offentlige, og hvordan ble dette opplevd av personene som møtte systemene? Hva kan vi lære for å gjøre velferdsstaten så godt rustet som mulig for fremtiden? Boken presenterer forskning fra juss, rettssosiologi, medisin og psykologi. Den er relevant for alle som er interessert i hvordan velferdsstaten møtte de som ble rammet 22. juli. Denne boken er en av tre bøker som beskriver ulike ringvirkninger i etterkant av 22. juli 2011, som resultat av forskningsprosjektet LAW22JULY: RIPPLES.

• Lohne, Kjersti; Houge, Anette Bringedal; Liden, Kristoffer & Sandvik, Kristin Bergtora (2026). Etter 22. juli. Overgangsrettferdighet og terror. Cappelen Damm Forskning/NOASP. ISBN 9788202926151. 169 s. doi: 10.23865/cdf.289. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Etter 22. juli. Overgangsrettferdighet og terror handler om hvordan det norske samfunnet har forsøkt å forstå, svare på og finne veier videre etter 22. juli-angrepene i 2011 – i og utenfor rettsapparatet. Den 22. juli 2011 bombet en terrorist det norske regjeringskvartalet før han utførte et massedrap på AUFs ungdomsleir på Utøya. 77 personer ble drept, og framtiden ble endret for tusener av andre. 15 år senere undersøker bidragsyterne i denne boken rettferdighetens rammer etter terrorangrepene og ulike former for oppgjør, forsonings- og minnearbeid i tiden som har gått. Boken tar utgangspunkt i forskning på overgangsrettferdighet, og gjennom analyser av rettsprosesser, granskningskommisjoner, politiske holdninger, ulike former for minnearbeid, statens ansvar for borgernes frihet og sikkerhet og tidens betydning, viser boken hvordan overgangsrettferdighet kan forstås etter terror. Boken er en av tre bøker som beskriver ulike ringvirkninger i etterkant av 22. juli 2011, som resultat av forskningsprosjektet LAW22JULY: RIPPLES.

Se alle arbeider i NVA

• Solhjell, Randi (2026). Blue Crimes and International Criminal Law. Law, Culture and the Humanities. ISSN 1743-8721. Fulltekst i vitenarkiv
• Daechsel, Stefano Mazzilli & Kaufmann, Mareile (2026). Spectral Figures: Polygenic Risk Scores and Criminology. doi: https:/www.4sonline.org/final_program_toronto.php. Fulltekst i vitenarkiv
• Dewey-Hagborg, Heather & Kaufmann, Mareile (2026). Making Humans: Predicting behavior from DNA, a hands-on experience. doi: https:/www.4sonline.org/final_program_toronto.php. Fulltekst i vitenarkiv
• Kaufmann, Mareile (2026). Coding the Antisocial. doi: https:/www.4sonline.org/meeting.php. Fulltekst i vitenarkiv
• Ystehede, Per Jørgen & Ugelvik, Thomas (2026). Kan fengsler fremme god helse? Forskere vil flytte blikket fra skade til håp - Institutt for kriminologi og rettssosiologi (IKRS). [Internet]. uio.no. Fulltekst i vitenarkiv
• Lunde, Rose Elisabeth; Nyvoll, Pernille & Ugelvik, Thomas (2026). Kan fengsler være helsefremmende? Oppspill og intro av dagens tema med utgangspunkt i boken «Helsefremmende fengsler?». Fulltekst i vitenarkiv
• Laugerud, Solveig (2026). Bevis og troverdighetsvurderinger i voldtektssaker. En undersøkelse av praksis i norske domstoler. Foredrag og paneldebatt. Fulltekst i vitenarkiv
• Lomell, Heidi Mork (2026). Panelsamtale om forebygging av rus og kriminalitet. doi: https:/rusreformkonferansen.no/#program. Fulltekst i vitenarkiv
• Janmyr, Maja (2026). Records of human experience: The value and vulnerability of refugee archives. doi: https:/www.nationalarchives.gov.uk/whats-on/events/records-of-human-experience-the-value-and-vulnerability-of-refugee-archives/. Fulltekst i vitenarkiv
• Antonsen, Katrine (2026). Exporting “exceptionalism”: The rise of Norway’s international prison reform work and the paradox of domestic decline. Fulltekst i vitenarkiv
• Lohne, Kjersti; Solhjell, Randi & Antonsen, Katrine (2026). Crime, Justice and Foreign Affairs: forthcoming edited volume. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Criminal justice is an integrated—but underexplored—dimension of states’ foreign affairs. Criminologists have studied the widening net of global crime governance as part of the liberal international project, where efforts to fight transnational and international crimes and insecurities while promoting penal reform in the Global South have dovetailed liberal universals of human rights, rule of law, democracy, and development (Lohne 2019; Russo and Stambøl 2022; see also Cohen 1982). Today, due in part to seismic geopolitical shifts, the liberal international order underpinning these discourses, and their practices are in rapid decline (Goddard et al., 2024; Lake et al., 2021). Crime, Justice, and Foreign Affairs is a forthcoming volume that explores the relationship between criminal justice and notions of order-making beyond territorial sovereignty: How do crime control policies, practices, logics, and technologies of crime governance factor in the foreign policy toolbox? How is criminal justice part of states’ external logics and manifestations of sovereign power—and their efforts to contribute to global order-making? By offering a set of original empirical analyses of the “external” logics of crime governance from a diverse set of authors from around the world, the book seeks to advance criminological knowledge on how penality fares outside the territorially bounded nation-state order of analysis. Such a rescaled focus on order and order-making represents a new direction in criminology, which despite its fixation on social order, has by and large taken international order for granted.

• Laugerud, Solveig & Gjerde, Josefine (2026). Overgrepet fortsetter hver gang bildene blir delt. [Journal]. Klassekampen. doi: https:/klassekampen.no/artikkel/2026-03-07/overgrepet-fortsetter-hver-gang-bildene-blir-delt. Fulltekst i vitenarkiv
• Gustafson, Torill Frislid & Laugerud, Solveig (2026). Advarer politiet mot å «plante» seksuelle overgrep. [Journal]. Subjekt. Fulltekst i vitenarkiv
• Laugerud, Solveig & Farestvedt (2026). Krangelen om bevisene: –⁠ Ikke nøyaktig vitenskap. [Journal]. VG. doi: https:/www.vg.no/nyheter/i/0pG3ng/krangelen-om-bevisene-ikke-noeyaktig-vitenskap. Fulltekst i vitenarkiv
• Laugerud, Solveig (2026). Voldtektssak i retten: Slik kan den påvirke Høiby. [Radio]. Nrk.no. doi: https:/radio.nrk.no/podkast/oppdatert/l_88c5c228-93fe-4545-85c2-2893feb545e5. Fulltekst i vitenarkiv
• Laugerud, Solveig & Jakobsen, Siw Ellen (2026). Derfor er rettssaken mot Marius Borg Høiby interessant for forskere. [Journal]. Forskning.no. doi: https:/www.forskning.no/kriminalitet-vold/derfor-er-rettssaken-mot-marius-borg-hoiby-interessant-for-forskere/2616051. Fulltekst i vitenarkiv
• Laugerud, Solveig & Moland, Fallsen, Foss, (2026). Søvn blir tema i retten: – Noen våkner ikke selv om de blir voldtatt, sier ekspert. [Journal]. Aftenposten. doi: https:/www.aftenposten.no/norge/i/zOr9kq/kan-man-sove-seg-gjennom-en-voldtekt-i-dag-gjoer-retten-et-uvanlig-grep-for-aa-finne-svar. Fulltekst i vitenarkiv
• Antonsen, Katrine & Solhjell, Randi (2026). Norway, the EU and the Politics of “Humane” Incarceration. doi: https:/eurocrim2026.com/. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  This chapter explores how Norway uses “humane” (Pratt, 2007a) incarceration as a foreign policy instrument in its relationship with the European Union. We focus on the European Economic Area and Norway Grants Agreements in the funding of prison reform and correctional services in Eastern Europe. We argue that these funds advance liberal norms, showcase Norway’s penal exceptionalism and secure the country’s economic and geopolitical interests while it remains outside of the EU. Informed by a review of 180 prison-related projects (2004-2021) and interviews with key stakeholders, this chapter finds that Norway has increasingly professionalised its efforts to export the ideals and practices typically associated with its penal system. We argue that once penal reform becomes an element of foreign policy, a new set of motivations, considerations and strategic interests comes into play. We identify brand alignment, whereby Norway’s humanitarian profile and its reputation as a “good punisher” (Lohne, 2023) are fused in order to gain recognition, influence and market access. Finally, we reflect on the fragility of Norway’s position in an increasingly illiberal international order.

• Lunde, Rose Elisabeth; Nyvoll, Pernille & Ugelvik, Thomas (2026). Norske fengsler trenger mer enn krisehåndtering. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Underbemanning og isolasjon har blitt den nye normalen.

• Kaufmann, Mareile (2026). A question of trust. AI in Surveillance in Healthcare and Criminal Justice. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Roundtable

• Kaufmann, Mareile (2026). Coding the Antisocial. Fulltekst i vitenarkiv
• Kaufmann, Mareile (2026). Big Genome Data, Security and the Governance of the "Antisocial". Fulltekst i vitenarkiv
• Kaufmann, Mareile (2026). Beyond Necropolitics - Biometrics in the face of death. Fulltekst i vitenarkiv
• Ugelvik, Thomas (2026). Valg i Sverige: Kan sette ti ganger så mange mennesker i fengsel som Norge. [Internet]. forskning.no. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  – Dette er dramatisk, sier professor.

• Lomell, Heidi Mork; Langeland, Camilla Løvschall & Franko, Katja (2026). CRIMKNOW: Digitalisering og privatiserte kunnskapsregimer i kriminalpolitikken. Fulltekst i vitenarkiv
• Langeland, Camilla Løvschall (2026). ‘If only the police knew what the police already know’: The knowledge paradox in intelligence. doi: https:/www.digitresearchschool.no/conference-programme. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Contemporary police reforms increasingly emphasise data-driven decision-making and knowledge-based approaches. However, practitioners identify a different challenge. While data and information exist within and across police systems, access to them is limited and, in some cases, non-existent. Drawing on interviews with 35 police intelligence analysts in Norway and Denmark, this article examines how knowledge-based policing is experienced in everyday intelligence practice. Analysts often describe the most valuable knowledge as already present in existing registers. Accessing and integrating it across systems, platforms and agencies, however, remains difficult. Rather than calling for more data, they point to organisational and technological constraints that prevent available information from becoming actionable intelligence. Conceptualising this dynamic as a knowledge accessibility paradox, the article argues that the promise of knowledge-based policing in intelligence work is constrained less by data scarcity than by the conditions under which knowledge is accessed, assembled, and made usable. The article further distinguishes between data accessibility and retrievability, emphasising how information may exist without being practically findable or usable. The analysis identifies infrastructural, epistemic, organisational and imaginary inhibitions, alongside enabling conditions such as data integration and searchability, that shape how information becomes actionable. These dynamics are situated within sociotechnical imaginaries of data-driven policing that shape how problems and solutions are defined and pursued. This has consequences for decision-making, including delays, partial situational awareness, and the underutilisation of existing knowledge. By foregrounding analysts’ perspectives, the study shifts attention from data accumulation to the practical and organisational factors that shape what can count as knowledge in policing.

• Langeland, Camilla Løvschall (2026). The Pursuit of Knowledge: Translating knowledge-based models in police intelligence work. doi: https:/ccc.ku.dk/events/the-pursuit-of-knowledge/. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Contemporary police reforms aim to offer solutions grounded in data-driven decision-making and knowledge-based approaches. However, practitioners identify a different challenge. While data and information exist within and across police systems, access to them is limited and, in some cases, non-existent. Drawing on interviews with 35 intelligence analysts in Norway and Denmark, this article examines how knowledge-based policing is experienced in everyday intelligence practice. Analysts consistently identify the most valuable knowledge as already present in existing registers, yet challenging to access and integrate across systems, platforms and agencies. Rather than calling for more data, they point to organisational and technological constraints that prevent available information from becoming actionable intelligence. Conceptualising this dynamic as a knowledge accessibility paradox, the article argues that the promise of knowledge-based policing is constrained less by data scarcity than by the conditions under which knowledge is accessed, assembled, and made usable. By foregrounding analysts’ perspectives, the study shifts attention from data accumulation to the practical and organisational factors that shape what can count as knowledge in police work.

• Skilbrei, May-Len (2026). Straffeloven normgivende funksjon i unges seksuelle relasjoner med jevnaldrende. Fulltekst i vitenarkiv
• Langeland, Camilla Løvschall & Myrvang, Thea (2026). Hvorfor bør vi bry oss om at dommere bruker Microsoft Copilot? doi: https:/rett24.no/articles/hvorfor-bor-vi-bry-oss-om-at-dommere-bruker-microsoft-copilot. Fulltekst i vitenarkiv
• Gill-Leslie, Robyn & Kaufmann, Mareile (2026). Bodies of Evidence Advisory Board meeting. Fulltekst i vitenarkiv
• McAdam, Jane & Janmyr, Maja (2026). UNHCR’s future is at risk – and so is its past - Refugee Law Initiative Blog. Fulltekst i vitenarkiv
• Rahim, Naureen (2026). Bangladesh and the Refugee Convention: Through a Socio-Legal Lens. Fulltekst i vitenarkiv
• Rahim, Naureen (2026). Legal Obligations and Policy Realities: Bangladesh and the Global Refugee Regime. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  A PhD dissemination event focusing on Bangladesh's role in shaping refugee governance beyond treaty obligations.

• Rahim, Naureen (2026). A Dissemination and Consultation Event on 'Bangladesh and the International Refugee Regime'. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  The Department of Criminology and Sociology of Law (IKRS), Faculty of Law at the University of Oslo (UiO) in collaboration with the Research Initiatives, Bangladesh (RIB) and Bangladesh Legal Aid and Services Trust (BLAST) has organized an event on ‘Bangladesh and International Refugee Law Regime’ on 11 August 2026 at the Unique Regency Hotel, Dhaka, Bangladesh. The event was arranged as part of the PhD project of this Department’s Doctoral Research Fellow, Naureen Rahim, where she presented her research findings and fieldwork experience from Bangladesh, followed by a consultation with the relevant stakeholders.

• Rahim, Naureen (2026). Between Mandate and Market: UNHCR, IOM and the Refugee Governance in Bangladesh. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  This paper examines how the United Nations High Commissioner for Refugees (UNHCR)—a normative agency—sustained its role alongside the International Organization for Migration (IOM), a non normative actor that the Bangladeshi government designated to play a lead role during the 2017 Rohingya influx. This results in “regime shifting” (Morse and Keohane 2014), whereby an alternative multilateral organization that offers a more favorable mandate challenges the existing multilateral organization by shifting its authority within the regime. Drawing on archival materials and interviews conducted during fieldwork in Bangladesh, I argue that Bangladesh has tended to favor the IOM over the UNHCR primarily to avoid the latter’s intense normative pressures associated with stringent international refugee standards. The perceived lack of conducive durable solutions offered by the UNHCR for the Rohingya crisis has eroded the State’s confidence in the agency. By contrast, Bangladesh has increasingly relied on the IOM’s capacity to manage migration-related issues, viewing the organization as more practically aligned with its objectives for refugee management. Fieldwork data also indicate that the decision to engage the IOM during the 2017 influx was not made in isolation or solely by formal state institutions in Bangladesh; individual actors with personal or political stakes also played a role in shaping that decision.

• Rahim, Naureen (2026). Seminar on A twist in the tale of Asian exceptionalism: Bangladesh’s ‘near accession’ to the 1951 Refugee Convention. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Why did Bangladesh come close to acceding to the 1951 Refugee Convention—only to step back at the last moment? Doctoral Research Fellow at Department of Criminology and Sociology of Law Naureen Rahim explores this topic.

• Gill-Leslie, Robyn (2026). He Fell From a Piece of Soap. Fulltekst i vitenarkiv
• Nyvoll, Pernille (2026). How do prisoners perceive and experience prison healthcare services in Norway. Fulltekst i vitenarkiv
• Nyvoll, Pernille (2026). Nordic Ideals to Baltic Realities: Norway-Latvia Correctional Service Cooperation. doi: https:/nsfk.org/wp-content/uploads/2026/05/NSFKProgram_Seminar-FINAL.pdf. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Nordic penal systems are frequently presented as humane, progressive and rehabilitative, and have increasingly become objects of international penal reform. Through the EEA and Norway Grants, Norwegian correctional values and practices are actively promoted beyond the Nordic region, contributing to the positioning of penal norms as a distinctive export from Norway. This paper centres on a case study of a prison collaboration project between Latvia and Norway, funded by the EEA and Norway Grants. The paper asks how Nordic penal values are framed from the Norwegian side and examines efforts to de-sovietise Latvia’s penal approach by adapting Norwegian penal ideals to the Latvian context, rather than directly importing them. The analysis draws on qualitative data from ethnographic fieldwork and interviews with key Norwegian actors and partners, Latvian project members, as well as staff and prisoners at a Latvian prison unit constructed through this collaboration.

• Nyvoll, Pernille (2026). Exemplary neighbours: building moral citizens in Norwegian penal practice. doi: https:/nsfk.org/wp-content/uploads/2026/05/NSFKProgram_Seminar-FINAL.pdf. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  This paper examines how the idea of the ‘good neighbour’ functions as a normative governing premise within Norwegian penal practice, based on the assumption that the reshaping of people in prison into ‘good’ or ‘better’ neighbours is a central task of the Norwegian correctional services. Although this notion of forming good neighbours is commonly found amongst both people in prison, prison staff and in the Norwegian media, there has been hitherto little academic exploration of what constitute good neighbours and how the ideological construct of the good neighbour impacts prison officers’ work. This paper seeks to rectify this gap. By drawing on extensive fieldwork and interviews conducted across several open and closed prisons in Norway, we explore how these expectations are disseminated and enacted by the Norwegian correctional services. In doing so, we seek to examine more closely the meaning of the good neighbour in the formation of moral citizens, and how individuals in turn govern their own behaviour in response to the idea of the good neighbour.

• Lomell, Heidi Mork (2026). Utviklingen i ungdomskriminalitet de siste tiårene. Fulltekst i vitenarkiv
• Lomell, Heidi Mork (2026). Forebygging av ungdomskriminalitet. doi: https:/www.linkedin.com/feed/update/urn:li:ugcPost:7468207408087973889/. Fulltekst i vitenarkiv
• Lomell, Heidi Mork; Franko, Katja & Akhoundzadeh, Miriam Revheim (2026). Private numbers, public issues. doi: https:/nsfk.org/2025/11/27/nsfk-research-seminar-2026/. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Statistics have been traditionally seen as the hallmark of state knowledge production. However, in recent years, the production of numbers has been increasingly taken over by private actors, especially in the international domain. By producing global indexes, benchmarks and indicators, NGOs, consulting firms, think tanks and civil society organizations are gaining a central role in the production of statistics and knowledge about various forms of global crime and shaping national policies and the agenda of international organizations. Moreover, most criminal justice agencies are moving their data (i.e. state archives and statistical data) to commercial cloud services. Digital platforms offered by private providers have become an essential component of the state bureaucratic infrastructure, a trend that has been described as “platformization of the state”. This paper examines the trend towards the privatization of numbers production and examines how this may be influencing the organizational logic of the state and crime policy. The paper draws on interviews with those producing state and private statistics, top-level bureaucrats and criminal justice decision-makers as well as other actors who extract value from crime data as well as an analysis of new statistical “products”.

• Lomell, Heidi Mork & Gundhus, Helene Ingebrigtsen (2026). Hva er kriminalitetsforebygging? doi: https:/nettsteder.regjeringen.no/politirolleutvalget/. Fulltekst i vitenarkiv
• Lomell, Heidi Mork & Ellefsen, Hjørdis Birgitte (2026). Visions of digital policing. doi: https:/dfrws.org/conferences/dfrws-eu-2026/. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  What is new, and what is old, in contemporary visions of what technology and digitalization can do for the police? While researchers have explored the many effects and consequences that digital information technology has had on policing, we know little about what happened when the very first digital policing tools were developed and implemented. In this presentation, we explore how digitalization was envisioned and introduced to the Norwegian police in the 1960s and 70s at the dawn of the digital age. We find that private tech-industry was a key agent in the computerization of the Norwegian police, promoting EDP (Electronic Data Processing) as a tool for more effective policing that could predict, control, and detect crime with scientific precision. Due to lack of technological competence and resources, the Norwegian police became highly dependent on the facilitation, training and advise of private tech-industry, which also affected how the police understand themselves and their function in society. Investigating how the visions of entrepreneurs were translated into collectively held reference points, our study gives insight into the origination and embedding of “sociotechnical imaginaries” (Jasanoff, 2015) that has laid ground for how we today understand the fundamental nature of technology, crime and policing, and how we envision the future.

• Kanestrøm, Jorunn & Lomell, Heidi Mork (2026). Er den alvorlige ungdomsvolden ute av kontroll? doi: https:/www.uio.no/om/aktuelt/universitetsplassen/podkast/episoder/er-den-alvorlige-ungdomsvolden-ute-av-kontroll.wav. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Alvorlig kriminalitet og vold utført av barn og unge vekker bekymring. Media tegner opp bilder av organiserte gjenger, bakmenn og bestillingsoppdrag. Politiet frykter voldsspiraler. Er situasjonen ute av kontroll? Hvordan sjekker du om barnet ditt er i ferd med å rekrutteres?

• Janmyr, Maja (2026). FN-kutt truer arkivene. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Kutt i FNs flyktningorgan UNHCR setter arkivene i Genève i fare, advarer en professor i migrasjonsrett.

• Gjersøe, Heidi Moen; Bråthen, Magne; Dahl, Espen & Alecu, Andreea Ioana (2026). Does collaboration between welfare services and employers bring jobless people with complex needs back into work? Fulltekst i vitenarkiv
• Kaufmann, Mareile (2026). Coding the Antisocial: Crime, genes and disordering bodies. doi: https:/cies.iscte-iul.pt/np4/4820.html. Fulltekst i vitenarkiv
• Kaufmann, Mareile (2026). Biometrics in the face of death - FRT for Dead Body Identification. Fulltekst i vitenarkiv
• Stotz, Lina; Smith, Peter Scharff; Lohne, Kjersti & Ødegaard, Ingvill Constanze (2026). Children Born of War and Narratives of (Non-) Recognition in International Criminal Law and Beyond. Universitetet i Oslo. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Sammendrag Hvert år blir tusenvis av barn født inn i krig. Noen av dem står enda nærmere konflikten enn andre: De blir til når en soldat eller et medlem av en væpnet gruppe på motpartens side får et barn med en lokal sivilist, vanligvis en kvinne, midt i en væpnet konflikt. I forskningen omtales de som «barn født av krig» (CBOW). Disse barna har én forelder på «fiendens» side og én forelder med røtter i det lokale samfunnet. Denne avhandlingen utforsker juridiske og personlige fortellinger om og fra denne lite studerte gruppen. Gjennom analyse av juridiske kilder og livshistorier undersøker den hvordan barn født av krig blir forstått, beskrevet og anerkjent, og hvordan krigen setter spor gjennom hele deres livsløp. Prosjektet bidrar til forskningen om CBOW samt til bredere debatter om kjønn, offerrolle, seksuell vold og grensene for internasjonal strafferett. Ettersom CBOW i økende grad fremstår som rettssubjekter i internasjonal og nasjonal rett, gir denne detaljerte redegjørelsen for deres anerkjennelse verdifulle teoretiske og praktiske bidrag. Trusler eller ofre? Gjennom historien har den dominerende fortellingen om CBOW fremstilt dem som en trussel. Denne fortellingen finnes mange steder der CBOW bor, blant annet i landene som inngår i denne studien: Tyskland og Norge, Bosnia-Hercegovina (BiH) og Den demokratiske republikken Kongo (DRK). Fortellingen om CBOW som trusler kommer tydelig til uttrykk i uttrykk som «fiendens barn», som fremstiller dem som utenforstående og som en potensiell fare for lokale eller nasjonale fellesskap. Følgelig opplever mange CBOW diskriminering og sosial ekskludering mens de vokser opp. I nyere tid har det vokst frem en ny fortelling om CBOW som ofre, delvis fremmet av CBOW selv. De motstridende fortellingene om CBOW som henholdsvis trusler og ofre, og hvordan dette har formet anerkjennelsen av dem i lovgivningen og utenfor, står sentralt i avhandlingen. Dette gjenspeiles i hovedforskningsspørsmålet: Hvordan har fortellinger om anerkjennelse og manglende anerkjennelse av CBOW utviklet seg, og hvilken betydning kan CBOWs egne perspektiver ha for hvordan de anerkjennes? Spørsmålet undersøkes gjennom juridiske kilder, dokumenter og intervjumateriale, kombinert med juridisk og narrativ analyse. Nasjonale variasjoner Utviklingen i anerkjennelse av CBOW varierer betydelig mellom land. I Norge og Bosnia-Hercegovina har CBOW organisert seg kollektivt for å oppnå juridisk anerkjennelse, om enn med varierende resultater. I Tyskland har CBOW ikke engasjert seg i kollektive tiltak for juridisk anerkjennelse, men har arbeidet for andre former for synlighet og offentlig anerkjennelse. I Den demokratiske republikken Kongo (DRK) har CBOW heller ikke mobilisert for juridisk anerkjennelse, men har likevel oppnådd det. I 2021 anerkjente Den Internasjonale straffedomstolen (ICC) for første gang i internasjonal rettshistorie, CBOW i DRK som ofre for internasjonale forbrytelser. Dette ble fulgt opp av en ny avgjørelse fra i 2024, der ICC anerkjente ugandiske CBOW som ofre for internasjonale forbrytelser. Det er særlig innenfor internasjonal strafferett at den juridiske anerkjennelsen av CBOW har fått gjennomslag de siste årene. Avhandlingen undersøker derfor internasjonal strafferett i lys av CBOW, kombinert med kvalitative analyser av intervju- og dokumentasjonsmateriale fra de nevnte casestudiene. Risikoer ved anerkjennelse og behovet for nyansering i fortellingen analysen av rettskilder viser hvordan domstoler kan bidra til å reprodusere stigma selv når formålet er å anerkjenne skade. Et eksempel er fremstillingen av CBOW som «ofre for sin egen unnfangelse». Rettslig anerkjennelse kan dermed både virke styrkende og bidra til å videreføre eller forsterke forestillinger om den den søker å beskytte. For å forhindre en slik forvrengning tyder funnene på at den rettslig relevante skaden som CBOW har lidd, må forstås bedre. Dette argumentet utdypes gjennom analyser av intervjumateriale fra CBOW født under andre verdenskrig i Tyskland og Norge, samt på 1990-tallet i Bosnia-Hercegovina. Materialet gir en rik beskrivelse av livserfaringene til flere generasjoner av CBOW og tilfører narrative nyanser til forståelsen av skade og skyld slik CBOW selv opplever dem. Intervjuene utfordrer stereotypier og synliggjør den livslange kompleksiteten ved å vokse opp med en identitet splittet på tvers av konfliktlinjer. Samlet sett foreslår avhandlingen en offerfokusert sosiologisk-juridisk redegjørelse for CBOW. Tilnærmingen bidrar til å belyse teoretiske, empiriske og praktiske «gåter» og forskningshull i den eksisterende litteraturen. Disse bidragene er relevante og aktuelle, ettersom anerkjennelsen av CBOW er et tema som i økende grad kommer til syne i juridisk praksis og i forskningen. Denne avhandlingen ble utarbeidet som en del av EuroWARCHILD-prosjektet, finansiert av Det europeiske forskningsrådet (ERC) og ledet av professor Inger Skjelsbæk. Se www.eurowarchild.org

• Giertsen, Hedda & Wirum, Helene Andersen (2026). Tilhørighet og samhold. Gjenger og kriminalitet, brudd og livet etterpå. Universitetet i Oslo. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Denne masteroppgaven undersøker en del av livsløpet til fem menn med erfaring fra gjengmed lemskap. Gjennom kvalitative intervjuer, med en fenomenologisk og narrativ tilnærming, er formålet med studien å gi en dypere forståelse av hvorfor mennesker blir medlemmer av en gjeng, hvorfor de blir værende, hva som fører til brudd med gjengen, og hvordan de oppleve livet etter gjengen. Studien bygger på en tematisk analyse der de metodiske tilnærmingene ut fyller hverandre, og analyseres med utgangspunkt i teoriene fra Axel Honneth, Hartmut Rosa og Pierre Bourdieu. Studien viser at relasjoner, tilhørighet og anerkjennelse er sentrale både i veien inn i gjengen, under gjengmedlemskapet og i prosessen med å etablere et liv etter gjengen. Funnene viser at gjengdeltakelse, brudd og reintegrering formes gjennom et samspill mellom livssituasjon, relasjoner og erfaringer over tid. Relasjoner fremstår som den gjennomgående røde tråden i intervjupersonenes livsfortellinger. Relasjoner bidro både til veien inn i gjengen, til opplevelser av tilhørighet, anerkjennelse og mening, og til muligheten for å bryte med gjeng miljøet og etablere et liv utenfor. Samtidig viser studien at de samme mekanismene som skapte tilhørighet, samhold og fellesskap, over tid også kunne bidra til tvil, motstand og et ønske om endring. Brudd med gjengen fremstår ikke som én enkelt hendelse, men som en prosess hvor erfaringer i gjengen, endringer i livssituasjonen og nye relasjoner virker sammen. For flere av intervjupersonene fikk foreldreskap, nye sosiale relasjoner og ønsket om et annet liv stor be tydning for beslutningen om å bryte med gjengen. Studien viser videre at gjengexit ikke bare handler om å forlate et miljø, men også om å utvikle en ny forståelse av hvem man er og hvem man ønsker å være. Reintegrering beskrives som en krevende prosess hvor tidligere gjengtilknytning, omgivelsenes reaksjoner og begrensede mu ligheter kunne gjøre overgangen vanskelig. Intervjupersonene opplevde i liten grad å få syste matisk støtte fra offentlige tjenester eller frivillige organisasjoner. Samtidig beskriver flere be tydningen av enkeltpersoner i kontrollapparatet som møtte dem med respekt og anerkjennelse. Flere uttrykte også et ønske om å bruke egne erfaringer til å hjelpe andre som ønsker å bryte med gjengmiljøer. Studien viser samlet at tidligere gjengmedlemmer beskriver relasjoner som sentrale i erfaring ene med veien inn i gjengen, livet i gjengen, bruddet og livet etter gjengen. Gjengmedlemskap, brudd og reintegrering forstås best som relasjonelle prosesser, hvor betydningsfulle relasjoner former tilhørighet, anerkjennelse, identitet og muligheten til gradvis å etablere et liv utenfor gjengen.

• Franko, Katja; Ellefsen, Hjørdis Birgitte & Knutstad, Dina Dreyer (2026). Youth Crime as a Racialised Phenomenon. A Critical Discourse Analysis of the Norwegian Mediated Public Debate. Universitetet i Oslo. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  In September 2025, Norwegian news outlets reported a grenade explosion in Oslo's city centre. Not long after, the police reported that two 13-year-olds and two 15-year-olds were among those charged. This incident was the first of its kind in Norway, yet far from the first incident in which young people are involved in serious crime. The phenomenon of youth crime has been a prominent topic of debate in Norwegian public and political discourse over the last couple of years, particularly in 2024 and 2025. The media have presented this, with seemingly supporting statistics, as an increasing issue. Simultaneously, presenting youth with immigrant backgrounds as overrepresented amongst perpetrators of crime. This debate thus often coincides with that of immigration and integration. The media driven debate shapes the public's perception of these youths. How the debate is presented, and who participates, influence society's understanding of the phenomenon, thereby directing and moulding measures to prevent and address youth crime. Therefore, this thesis explores how youth crime is depicted in the Norwegian mediated public debate, with a focus on its interlinkage with ethnicity. In order to examine this, the following research questions have been explored: 1) How is youth crime portrayed in the Norwegian public debate, as published in the print news? 2) Is youth crime being racialised through the connection to ethnicity? 3) Who participates in these constructions, and what are the potential consequences of the current framing of the debate? To answer these questions, a qualitative critical discourse analysis was conducted, examining opinion pieces published in four of Norway’s largest print newspapers: Aftenposten, VG, Stavanger Aftenblad, and Fedrelandsvennen. This will be explored through three main theoretical frameworks: racism and racialisation; moral panic and media representation; and the criminology of the Other. The analysis found that the ways in which youth crime is discussed through choice of language are frequently, implicitly or explicitly, associated with ethnicity. Youth crime is discussed through different interconnections of discourses, with the most prevalent being immigration, Swedish conditions, (un)deserving youth, cultures, and risk. However, they are also understood through connection to social risk factors, challenging upbringing, and are frequently recognised as victims themselves. This composition and variety of discourses are influenced by the participants in the debate, who in this data material reflect the ethnic distribution of the Norwegian population, comprising an ethnically Norwegian majority and a multicultural minority. Essentially, the concept of youth crime may be understood as a racialised phenomenon, as it is frequently and disproportionately attributed to non-Western ethnic minority youth through both explicit and, more often, implicit language and connotations. This construction simultaneously affects the opportunities and living conditions of the associated population groups, as the label is stigmatising and carries suspicion. The thesis contributes towards understanding and explaining “normative” assumptions and ingrained systems of belief that may ultimately foster discrimination and racism in the public debate, which in turn may be reflected in society at large.

• Skilbrei, May-Len; Frøyland, Lars Roar & Magnussen, Seline S. (2026). "Bare et tegn på kjærlighet?" En kvantitativ studie av kontroll, vold og psykisk helse i ungdommers kjæresteforhold. Universitetet i Oslo. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Tidligere forskning omtaler partnervold blant ungdom som et komplekst og sosialt problem som krever en helhetlig forståelse av kontekstuelle, situasjonelle og relasjonelle faktorer. Ungdommer befinner seg i en livsfase der romantiske forhold kan få stor betydning, både for identitetsutvikling og tilhørighet. Samtidig har ungdommer ofte begrenset erfaring med intimitet og relasjoner. Dette kan gjøre det mer utfordrende for ungdom å tolke og håndtere krenkende og grenseoverskridende atferd, særlig når forståelsen av hva som er normalt i et kjæresteforhold kan formes av sosiale og kjønnede forventninger. Samtidig viser litteraturen at utsatthet for vold og kontroll i unges kjæresteforhold er utbredt og henger sammen med psykisk helse. Digitale medier er i dag en integrert del av ungdommers hverdagsliv, og flere studier viser at teknologi kan gjøre kontroll og overvåkning enklere og mer tilgjengelig. Denne oppgaven har dermed som formål å undersøke hvordan utsatthet for ulike former for vold og kontroll, inkludert digitale former, i ungdommers kjæresteforhold henger sammen med psykisk helse. Studien skiller analytisk mellom kontrollerende atferd (digital og ikke-digital) og voldserfaringer (psykisk, fysisk, seksuell og digital) for å utforske om kontroll kan ha en selvstendig sammenheng med psykisk helse. Alle analyser gjennomføres kjønnsinndelt. Studien bygger på kvantitative regresjonsanalyser og en medieringsanalyse av data fra UngVold 2023 undersøkelsen, med et utvalg på 6154 elever fra norske videregående skoler. Funn fra denne studien indikerer at utsatthet for overvåkende former for kontroll og psykisk vold er blant de mest utbredte formene for vold og kontroll i dette utvalget. Resultatene peker videre på at kontrollerende atferd er assosiert med psykisk helse blant ungdom, men at denne sammenhengen svekkes når voldserfaringer inkluderes i analysene. Dette tyder på at vold delvis kan bidra til å forklare sammenhengen mellom kontroll og psykisk helse, og at vold og kontroll kan opptre samtidig. Medieringsanalysen viser at en betydelig del av sammenhengen mellom kontroll og psykisk helse kan forklares gjennom voldserfaringer, samtidig som kontroll også har en direkte sammenheng med psykisk helse. Det er særlig seksuell vold og psykisk vold som har tydelige sammenhenger med psykisk helse, for både jenter og gutter. Kjønnsforskjeller kommer ikke tydelig frem i analysene, foruten seksuell vold der jenter rapporterer høyere utsatthet enn gutter. Funnene diskuteres i lys av Kellys kontinuumsperspektiv på vold og Starks begrep om tvingende kontroll for å forstå hvordan ulike former for vold og kontroll ofte henger sammen, og at fysiske former ikke nødvendigvis trenger å være til stede for at atferden kan oppleves inngripende. Samtidig anvendes selvbestemmelsesteorien og Hochschilds begrep om følelsesarbeid for å utforske hvilke mekanismer som kan ligge bak sammenhenger mellom kontroll, vold og psykisk helse. Diskusjonen belyser også hvordan sosiale og kjønnede forventninger i ungdomsrelasjoner kan påvirke hvordan ungdommer tolker og håndterer vold og kontroll.

• Skilbrei, May-Len & Nilsen, Sunniva (2026). Ansvarlige ofre eller sårbare forbrukere? En analyse av mønstre, sårbarheter og rettslig behandling av identitetsmisbruk begått av nærstående. Universitetet i Oslo. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  I denne oppgaven undersøker jeg identitetsmisbruk begått av nærstående, en form for misbruk som utfordrer den vanlige forståelsen av svindel som kriminalitet begått av ukjente aktører over nett. I slike saker kan ektefeller, samboere, foreldre, barn eller nære venner utnytte tillit og fysisk nærhet for å få urettmessig tilgang til ofrenes digitale identiteter, finansielle tjenester og økonomiske verdier. Nærstående gjerningspersoner misbruker ofte ofrenes BankID til å ta opp lån og kreditt i offerets navn. Dette kan få betydelige økonomiske konsekvenser for ofrene, ettersom de ofte møtes med krav fra finansinstitusjoner for lån de selv ikke har tatt opp. Det finnes begrenset forskning på sårbarhet for identitetsmisbruk i nære relasjoner, og på hvordan relasjonen mellom offer og gjerningsperson påvirker den rettslige behandlingen og fordelingen av økonomisk ansvar. Formålet med denne oppgaven er derfor å bidra med mer kunnskap på dette feltet. Jeg undersøker tematikken gjennom en analyse av et utvalg på totalt 225 straffesaker og 117 sivile saker om identitetsmisbruk behandlet i norske domstoler. I det strafferettslige sporet vurderes gjerningspersonens skyld og økonomiske ansvar, mens ansvaret i det sivilrettslige sporet fordeles mellom offer og finansinstitusjon. Jeg anvender teorier om rutineaktiviteter, ansvarliggjøring og sårbarhet for å analysere hvilke mønstre og sårbarheter som preger identitetsmisbruk begått av nærstående, og hvilke rettslige vurderinger av ansvar og sårbarhet slike saker utløser. Studien kombinerer kvantitativ og kvalitativ analyse. De kvantitative funnene synliggjør mønstre på tvers av sakene, mens de kvalitative analysene gir dybde og bidrar til å forklare sammenhengene i materialet. Analysen viser at identitetsmisbruk begått av nærstående kjennetegnes av en relasjonell sårbarhet. Gjerningspersonene utnytter typisk tillit, fysisk nærhet og hjelpesituasjoner for å få tilgang til offerets BankID. I enkelte saker brukes også vold, trusler og manipulasjon for å utføre misbruket. Sårbarhet fremstår dermed ikke bare som et spørsmål om individuelle egenskaper ved offeret, men også om relasjoner, gjerningspersonens motivasjon og tilgjengeligheten til digitale systemer som muliggjør misbruk. Samtidig viser analysen at flere ofre ansvarliggjøres for å ha muliggjort sitt eget offerskap. I den sivilrettslige behandlingen står offerets sikkerhetsatferd sentralt, særlig hvorvidt passord og kodebrikker knyttet til deres digitale identiteter er beskyttet tilstrekkelig. Dersom offeret har delt sikkerhetsinformasjon med en nærstående som senere har misbrukt den, eller ikke har klart å beskytte informasjonen godt nok, kan dette føre til at offeret holdes ansvarlig for store økonomiske tap. I enkelte saker dreier dette seg om tap på over en million kroner. Ansvarliggjøringen begrunnes blant annet med viktigheten av at forbrukere beskytter sine digitale identiteter slik at digitale identifikasjonsløsninger og den digitale økonomien kan opprettholdes. Selv om ansvarliggjøringen av ofrene er fremtredende i materialet, viser analysen også at bankene i flere saker har hatt mangelfulle systemer og kontrollpraksiser for å verifisere låntakeres faktiske identitet, gjeld og inntekt. Slike strukturelle sårbarheter ser ut til å ha gjort forbrukere generelt mer utsatt for identitetsmisbruk. Bankenes sviktende rutiner vektlegges i enkelte saker, men det fører sjelden til at bankene må bære det fulle økonomiske ansvaret, eller til at ofrene frifinnes i den sivilrettslige behandlingen. Oppgaven viser hvordan digitaliseringen av banksektoren har skapt nye muligheter for identitetsmisbruk, og nye former for sårbarhet og risiko. Identitetsmisbruk begått av nærstående utløser komplekse ansvarsvurderinger mellom gjerningsperson, offer og finansinstitusjoner. Analysen synliggjør behovet for å forstå slikt identitetsmisbruk som mer enn et spørsmål om individuell sikkerhetsatferd, og peker på betydningen av institusjonelle kontrollrutiner som tar høyde for digitale, strukturelle og relasjonelle sårbarheter.

• Franko, Katja & Remman, Ada Usken (2026). Mer etterretning - bedre skjønn, regler og samarbeid?. En kvalitativ studie av skillet mellom etterretning og etterforskning i politiet. Universitetet i Oslo. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Norsk politi opererer i et sammensatt og uforutsigbart kriminalitets- og trusselbilde, der internasjonale konflikter, organisert kriminalitet og statlige trusler i økende grad griper inn i politiets ordinære arbeid. Dette skjerper behovet for at politiet kan innhente, analysere og bruke informasjon som grunnlag for kunnskapsbasert politiarbeid, forebygging, prioritering og beslutning. Etterretning har derfor fått en tydeligere rolle i politiets samlede virksomhet. Samtidig reiser den økte betydningen av etterretning spørsmål om hvordan virksomheten forholder seg til andre deler av politiets arbeid, særlig etterforskning. Oppgaven bidrar med et rettssosiologisk perspektiv på hvordan grensedragningen forstås og gis innhold i politiets praksis, med utgangspunkt i problemstillingen Hvordan forstår politiansatte skillet mellom etterretning og etterforskning? For å belyse problemstillingen bygger oppgaven på seks kvalitative ekspertintervjuer. Utvalget består av fire jurister og to polititjenestepersoner som har erfaring fra etterretning og/eller etterforskning. Intervjumaterialet er tematisk analysert, og viser at skillet forstås ut fra rollefordeling, informasjonsinnhenting og iverksetting av etterforskning. Etterforskning fremstår som den mest avklarte virksomheten, fordi den er tydelig forankret i lovverk, faglitteratur og etablerte ansvarsforhold. Etterretning beskrives derimot som en mer åpen og fleksibel praksis, der grensene oppleves som mindre klare. I tillegg synliggjør analysen at forståelsen av skillet kommer til uttrykk i informantenes vurdering av regulering. Et sentralt funn er at informantene i liten grad etterspør tydeligere regulering av selve skillet. Skillet oppfattes i stor grad som noe som må håndteres gjennom konkrete vurderinger, profesjonelt skjønn og praktisk erfaring, heller enn gjennom detaljerte rettslige reguleringer. Dette er et viktig, men samtidig problematisk funn. I en tid der etterretning får større betydning i politiets arbeid, kan uklare grenser mellom virksomhetene gjøre det vanskeligere å avgjøre hvilke rettslige rammer som gjelder, hvem som har ansvar og hvilke kontrollmekanismer som skal aktiveres. At informantene likevel i liten grad etterspør regulering, kan tyde på at rettslige gråsoner aksepteres internt i politiet. Dette blir særlig tydelig fordi oppgaven inkluderer perspektivene til både jurister og polititjenestepersoner. Studien avdekker at tilbakeholdenheten mot regulering ikke bare finnes blant polititjenestepersoner, som i stor grad vektlegger fleksibilitet og handlingsrom, men tilsvarende hos juristene, som har et særskilt ansvar for rettssikkerhet, lovlighet og kontroll. Når heller ikke juristene etterspør regulering, utfordrer det en forventning om at jurister skal peke på behovet for rettslige avklaringer. Samtidig nyanserer funnet forståelsen av profesjonsforskjeller i politiet. Selv om jurister og polititjenestepersoner har ulike ståsteder og vektlegger ulike hensyn, ender de likevel i nokså like konklusjoner når det gjelder behovet for å regulere skillet. Politiansattes forståelse av skillet handler videre om hvordan etterretning og etterforskning bør samarbeide. Her kommer det frem en tydelig profesjonsforskjell: Juristene ønsker i større grad regulering av samarbeidet mellom virksomhetene, mens polititjenestepersonene vektlegger fleksibilitet og handlingsrom. Uenigheten dreier seg ikke bare om praktisk organisering av samarbeidet, men også om hvordan politiet skal balansere fleksibilitet og regulering, og handlekraft og kontroll. Diskusjonen synliggjør at et stort skjønnsrom kan ha rettslige og samfunnsmessige konsekvenser, blant annet ved å skape risiko for ulik praksis, redusert tillit fra befolkningen og begrenset offentlig debatt. Slik konkretiserer oppgaven hvordan politiets todelte samfunnsoppdrag gjør seg gjeldende i praksis. Skjønnsrommet gir nødvendig fleksibilitet i politiets arbeid, men utfordrer i tillegg rettsstatlige krav til tydelige rammer, forutsigbarhet og kontroll.

• Lohne, Kjersti; Franko, Katja & Vågenes, Maya Jeries (2026). Massevold i massemedier. En kvalitativ analyse av norske journalisters refleksjoner om rapporteringen om Gaza etter 7. oktober 2023. Universitetet i Oslo. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  I denne oppgaven undersøker jeg hvordan norske journalister opplever arbeidet med å rapportere om Gaza etter 7. oktober 2023, og hva det forteller om betingelsene for utenriksjournalistikk og framstillinger av massevold i norske medier. Journalister har et viktig ansvar for å rapportere om hendelser i resten av verden, og medieframstillinger av vold har betydning for hvorvidt volden anses som legitim eller urettferdig og hvilken forståelse leserne får om voldens årsaker. Basert på intervjuer med ni journalister fra VG, NRK, Dagbladet og TV2, undersøker jeg hvordan journalistikken formes av kjennetegn ved journalistene som aktører og kjennetegn ved det utenriksjournalistiske feltet. Kjennetegn ved journalistene kan være erfaring, utdanning, stilling, dedikasjon og stødighet. Kjennetegn ved det utenriksjournalistiske feltet er journalistiske prinsipper og idealer, begrenset tilgang til Gaza, mektige aktører med interesser i vold, sosiale mediers framvekst som informasjonskanal og stort engasjement i samfunnet. Dette sier noe om hvor sårbar eller motstandsdyktig norsk utenriksjournalistikk er i en tid preget av sterke aktører med interesser i hvordan virkeligheten framstilles. Det sier også noe om hvilke muligheter verdenssamfunnet har til å engasjere seg som respons på den virkeligheten som blir presentert i mediene. Jeg finner at norsk utenriksjournalistikk kan bli sårbar for ytre påvirkning av fem grunner. Den første er at mindre erfarne journalister rapporterer om utenrikssaker. Den andre er forståelser av journalistiske idealer om objektivitet, balanse, nøytralitet og sannhet som kan gå på bekostning av virkelighetsnærhet. Den tredje er at noen aktører har makt til å fremme sin versjon av virkeligheten og samtidig begrense andre aktørers representasjon. Den fjerde er at nyhetsverdien av konkrete og overraskende enkelthendelser gjør at strukturene som forårsaker og opprettholder volden ikke har nyhetsverdi og framstår som status quo, Den femte er at journalister tilpasser seg eksisterende narrativer og leseres forventninger, noe som kan skape forenklede framstillinger av virkeligheten. Jeg finner at utenriksjournalistikken kan bli mer motstandsdyktig på tre måter. Den første er at journalistene har relevant erfaring, kunnskap og dedikasjon for utenriksjournalistikk og regionen de rapporterer om. Den andre er at de streber etter å kontakte sivile og andre kilder til tross for mektige aktørers forsøk på å begrense tilgangen. Den tredje er at de er opptatt av at idealer som balanse og nøytralitet ikke skal gå på bekostning av virkelighetsnærhet. Dette kan være med på å begrense mektige aktørers innflytelse på norsk mediedekning. Jeg finner også at journalistiske prinsipper og idealer, begrenset tilgang til informasjon om Gaza og det store omfanget av vold gjør at palestinske liv framstilles på en måte som kan gjøre det vanskeligere for nordmenn å relatere og engasjere seg på palestineres vegne. Funnene har betydning for rollen til norsk utenriskjournalistikk i verden preget av konflikt og stormaktsrivaleri, hvor massevold blir forsøkt legitimert og liv ofres for staters egeninteresser.

• Gundhus, Helene Oppen Ingebrigtsen; Vestad, Maja & Våge, Pernille (2026). First failed, then punished? Police discourses and the criminalisation of exploited children in Norway. Universitetet i Oslo. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  In recent years, the involvement of children and young people in severe organised crime and local drug markets has become a pressing issue in Norway, punctuated by high-profile incidents of extreme youth violence and Violence-as-a-Service (VaaS) (Kripos, 2025b, 2025a; Vollebæk, 2025; Politidirektoratet, 2026). Despite clear international obligations and national legislation that define Child Criminal Exploitation (CCE) as a form of Trafficking of Human Beings (THB), formally recognised victims of CCE are virtually non-existent in the Norwegian criminal justice system (Coordination Unit against Human Trafficking, 2023; Søgaard et al., 2026). Instead, exploited minors are routinely criminalised and processed as offenders (GRETA, 2022). This thesis investigates this critical disconnect by asking: How do police officers understand CCE in a Norwegian context, and what discursive dilemmas arise when navigating the tension between the youth as a victim and an offender? To answer this, the study employs a qualitative research design based on eight semi-structured interviews with police employees across preventive, intelligence, and investigative units in a large Norwegian police district. The empirical data is analysed through critical discourse analysis (CDA) to examine how officers talk about youth, causality and responsibility, and how language helps stabilise or disrupt certain understandings of CCE. The theoretical framework combines Christie’s (1986) concepts of the ideal victim and ideal offender with Foucault’s (1977, 1978, 1982) analytics of power and governmentality, as well as Lipsky’s (2010) analysis of street-level bureaucracy, to explore how discourses of autonomy, vulnerability and risk are mobilised in practice. This multidimensional approach allows the thesis to examine not only whether police recognise exploitation, but also how the institutional regime actively constructs and enforces the categories of victim and offender. The analysis shows that officers demonstrate a highly nuanced, experience-based understanding of CCE. They describe targeted grooming into drug markets, orchestrated debt, threats, blocked exit routes, and the strategic use of minors to reduce risk for adult criminals. They discursively construct youth as vulnerable subjects, recognising deep structural, internal, and relational vulnerabilities, including severe trauma and socioeconomic deprivation. Simultaneously, however, officers continuously mobilise a competing discourse of the autonomous subject, framing the same youths as agentic, street-smart and engaged in criminal projects. This produces a hybrid subject who appears simultaneously structurally disadvantaged and personally responsible for their crime, making stable victim status fragile and highly conditional. Drawing on Christie (1986), the thesis argues that these youths are structurally non-ideal victims and that the presence of a clearly monstrous, distant exploiter (the ideal offender) becomes functionally important to secure their victimhood. When assigning causality, informants point to cynical, predatory criminal networks as exploiters, but also articulate a profound systemic critique, encapsulated by one officer’s reflection on the welfare state: ‘first we fail you, then we punish you’. Another key finding is the presence of a ‘translation gap’ between frontline knowledge and the existing legal framework. Officers see exploitation in their local context, but struggle to translate this into human trafficking provisions or CCE categories in practice. Three interrelated barriers emerge: (1) legal archetypes that tie trafficking to cross border sexual exploitation and foreign victims; (2) efficiency demands, rooted in New Public Management (NPM) logics and performance metrics, which makes complex, exploitation work professionally risky; and (3) a methodological crisis where non cooperating youth and duty of care concerns make the exploitation hard to investigate and prosecute. At the organisational level, the thesis identifies challenges around CCE recognition, which is characterised by an uneven distribution of knowledge and a structural inability to operationalise experience-based insights. Under NPM–driven performance metrics and chronic resource scarcity, officers describe being pushed towards administratively simple cases and away from complex exploitation investigations. In line with Lipsky (2010) and victimological work on deservingness (Strobl, 2004; Walklate, 2017), the thesis argues that rationing of attention and investigative effort is likely influenced by culturally embedded distinctions between ‘deserving’ and ‘undeserving’ victims (Charman, 2020, p. 94), leaving criminally involved, non-ideal youth at the bottom of a ‘hierarchy of victimisation’ (McEvoy and McConnachie, 2012, p. 532). From a Foucauldian perspective, the dynamics of the institutional void constitute a highly productive space. By routinely downgrading suspected exploitation into ordinary youth crime, the system produces a statistical absence of CCE victims while actively producing delinquent subjects who can be monitored and punished (Foucault, 1977, 1978; Tiethof, 2016). This sheds light on why, despite formal commitments to the non-punishment of trafficked minors, criminally exploited youth rarely appear as victims in Norwegian trafficking statistics. The thesis concludes that while strengthening the use of THB framework and improving CCE awareness are necessary steps, they are insufficient without changes to evidentiary practices, performance metrics and institutional routines that currently make the offender label the most viable and sustainable option. It highlights the need for future research that includes youth perspectives, gendered patterns of exploitation, and comparative studies across districts and jurisdictions.

• Ugelvik, Thomas; Lokdam, Nicoline Toresen & Beisland, Sunniva Husevåg (2026). Ute av syne, ute av sinn? En registerbasert studie av innsatte som har selvisolert seg i norske fengsler i perioden 2015–2022. Universitetet i Oslo. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  I denne masteroppgaven undersøker jeg selvisolasjon i norske fengsler ved bruk av kvantitativ metode. Isolasjon i fengsel er et av de sterkeste maktmidlene staten har, og norsk isolasjonspraksis har gjentatte ganger fått kritikk fra nasjonale og internasjonale aktører. Der mangfoldige studier har utforsket isolasjon og skadevirkninger av å være isolert, har svært få rettet søkelyset mot innsatte som velger å isolere seg selv i norske fengsler. Gitt isolasjonens skadepotensial, fremstår det paradoksalt at noen innsatte velger å isolere seg. På grunn av manglende forskning om selvisolasjon, vet vi lite om hvem disse innsatte er og hvorfor de selvisolerer seg. For å belyse fenomenet selvisolasjon, har jeg utført statistiske analyser av nasjonale registerdata i RStudio. Jeg har fått tilgang til datamaterialet gjennom PriSUD-prosjektet ved Senter for rus- og avhengighetsforskning (SERAF). Datamaterialet består av en kohort av alle soninger i norske fengsler i perioden 2015–2022, som er sammenkoblet med data fra Norsk pasientregister, straffesaksregisteret og sosioøkonomiske data fra Statistisk sentralbyrå (SSB). Jeg har utført deskriptive analyser for å beskrive hva som kjennetegner innsatte som har selvisolert seg i norske fengsler i perioden 2015–2022, og estimert logistiske regresjonsmodeller for å undersøke hvordan psykisk helse, lovbruddstype og utdanningsnivå henger sammen med sannsynligheten for selvisolasjon. Funnene vitner om at det er et mønster i hvem som har isolert seg i norske fengsler. Innsatte som har vært selvisolert har oftere psykiske lidelser, lavt utdanningsnivå, lengre soningstid og soner i gjennomsnitt for flere lovbrudd enn øvrige innsatte. Funnene fra de logistiske regresjonsanalysene viste at psykiske lidelser, lavt utdanningsnivå og å sone for seksuallovbrudd, eiendomstyveri, ordens- og integritetskrenkelse og vold og mishandling er assosiert med økt sannsynlighet for selvisolasjon. Av lovbruddstypene var seksuallovbrudd assosiert med den høyeste økningen i sannsynligheten for selvisolasjon, og funnene vitner om at soningslengde og psykiske lidelser er relevante faktorer for å forstå sammenhengen mellom seksuallovbrudd og selvisolasjon. Psykiske lidelser og utdanningsnivå fremsto som mer uavhengige variabler i predikeringen av sannsynligheten for selvisolasjon enn lovbruddstype, da estimatene for disse variablene var mer stabile i de ulike modellspesifikasjonene. Ved tolkning av funnene ble det tydelig at psykiske lidelser, lovbruddstype og utdanningsnivå burde ses i sammenheng for å forstå hvordan hver av dem henger sammen med sannsynligheten for selvisolasjon. Ved å se funnene fra analysen i lys av teoretiske perspektiver og tidligere forskning, fremstår selvisolasjon som en strategi for stigmahåndtering eller selvbeskyttelse som anvendes av innsatte som er sårbare i fengselsfellesskapet. I en rettssosiologisk diskusjon om rettens virkninger argumenterte jeg for at det kan være et skille mellom den formelle retten til selvisolasjon og hvordan selvisolasjon fungerer i praksis. I lovverket fremstilles selvisolasjon som en rettighet som verner innsattes selvbestemmelsesrett og fremmer autonomi. En slik fremstilling av selvisolasjon risikerer å skyggelegge de strukturelle rammene som valget om å isolere seg tas innenfor, der sårbarhet, innsatthierarkier og kriminalomsorgens ressurssituasjon kan gjøre at valget oppleves tvangspreget. Videre diskuterte jeg i hvilken grad manglende regulering av selvisolasjon skaper et rettslig mulighetsrom for at selvisolerte innsatte kan bli en glemt gruppe i fengselet, og hvordan lovverkets konstruerte forståelse har resultert i at selvisolasjon har vært et nærmest usynlig fenomen i forskning og i den offentlige debatten om isolasjon. Til tross for at selvisolasjon ofte har havnet i skyggen av pålagt isolasjon, kan mye tyde på at selvisolerte innsatte ikke nødvendigvis blir glemt av kriminalomsorgen og lovgivere. Basert på funnene og den påfølgende diskusjonen, argumenterte jeg for at det er hensiktsmessig med en mer kunnskapsbasert og kritisk forståelse av selvisolasjon, der en anerkjenner de strukturelle forholdene som former innsattes valg om å isolere seg.

• Lomell, Heidi Mork & Nguyen, Mai-Linh Michelle Ngoc (2026). Kameraovervåkning mot ungdomskriminalitet? En studie av innføringen av kameraovervåkning som et forebyggende tiltak mot ungdomskriminalitet og utrygghet i Drammen Kommune. Universitetet i Oslo. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Denne masteroppgaven undersøker hvordan og hvorfor kameraovervåkning ble etablert som et kriminalitetsforebyggende tiltak mot ungdomskriminalitet på Strømsø torg i Drammen kommune. Studien tar utgangspunkt i en situasjon der ungdomskriminalitet har, i de siste årene, fått økt politisk og offentlig oppmerksomhet i Norge, særlig gjennom medieoppslag, kriminalstatistikk og politiske utspill som fremhever økt alvorlighetsgrad, lavere alder blant gjerningspersoner og mer komplekse kriminalitetsformer. Samtidig viser forskning og selvrapporteringsstudier at utviklingen er sammensatt, og ikke entydig peker mot en generell økning i ungdomskriminalitet. I Drammen har det likevel vært en tydelig økning i registrert kriminalitet blant unge under 18 år, særlig knyttet til vold og hendelser i sentrumsområder. Strømsø torg, som et sentralt kollektivt knutepunkt med høy gjennomstrømning av mennesker, har blitt definert som et særlig utsatt område, preget av gjentatte hendelser, uro og opplevd utrygghet. Dette danner bakteppet for innføringen av kameraovervåkning som et tiltak for å forebygge mot ungdomskriminalitet. Oppgavens problemstilling er: Hvorfor og hvordan ble kameraovervåkning vedtatt som et forebyggende tiltak på Strømsø torg i Drammen? For å besvare problemstillingen undersøkes hvilke problemer tiltaket skal løse, hvilke forventninger som knyttes til effekten, og hvorfor tiltaket ble innført på dette tidspunktet. Studien bruker politiets pilotprosjekt om kameraovervåkning på Strømsø torg som en case-studie, og datagrunnlaget består av flere kilder: en forenklet innholdsanalyse av medieoppslag, dokumentanalyse av kommunale og politimessige styringsdokumenter, samt semistrukturerte intervjuer med sentrale aktører fra politiet, Drammen kommune og lokalpolitikere fra kommunestyret. I tillegg inngår en trygghetsundersøkelse gjennomført av politiet på Strømsø torg som en viktig kontekstualiserende kilde. Datamaterialet gir samlet innsikt i hvordan ungdomskriminalitet forstås, hvordan kameraovervåkning begrunnes, og hvordan tiltaket inngår i lokale beslutningsprosesser. Studien viser at innføringen av kameraovervåkning må forstås som resultat av flere parallelle prosesser. For det første fremheves et økt problemtrykk, både gjennom kriminalstatistikk, enkelthendelser og mediedekning som bidrar til å konstruere ungdomskriminalitet som et alvorlig og presserende samfunnsproblem. For det andre fremstår kameraovervåkning som et mer normalisert og legitimt forebyggingstiltak, til tross for at forskningen viser varierende og ofte begrensede effekter på kriminalitet, særlig i åpne byrom. Videre viser studien at beslutningen om innføring av kameraovervåkning sammenfaller med et politisk skifte i Drammen etter kommunevalget i 2023, der et nytt flertall åpnet for tiltaket. Dette kan forstås som et såkalt policy-vindu, hvor problemforståelse, tilgjengelige løsninger og politisk vilje kobles sammen og gjør vedtak mulig. Kameraovervåkning fremstår dermed ikke som et isolert tiltak, men som en del av en bredere kriminalpolitisk utvikling preget av økt vekt på kontroll, trygghet og synlige tiltak. Studien konkluderer med at kameraovervåkning på Strømsø torg i stor grad bør forstås som et supplement til andre forebyggende tiltak, og som et resultat av politisk handlingspress og behov for å vise handlekraft i møte med opplevd utrygghet og økt ungdomskriminalitet. Samtidig understrekes behovet for videre evaluering av både effekter og mulige konsekvenser, herunder risiko for forskyvning av kriminalitet og stigmatisering av bestemte områder og grupper.

• Sandvik, Kristin Bergtora & Vangeid, Hedda Hegtun (2026). Gnisninger og friksjoner i velferdsstaten. -Implementering av barneperspektiv og barns rett til å bli hørt i Nav. Universitetet i Oslo. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  I 2024 kom «Barnets beste – en veileder for deg som jobber i Nav». Veilederen ble utarbeidet av Arbeids – og velferdsdirektoratet etter det ble avdekket lovbrudd ved 58 av 68 Nav-kontorer i en landsomfattende undersøkelse av Navs ivaretakelse av barneperspektivet og barns rettigheter som ble utført av Helsetilsynet i 2022/2023. Veilederen som kom i 2024 er ment som et grunnlagsdokument for styrking og implementering av Barneperspektivet i Nav. Denne oppgaven handler om styring og verdier i velferdsstaten. Den tar utgangspunkt i at Arbeidslinjen er det dominerende perspektivet i Nav. Ved bruk av diskursteori og WPR-metode, viser oppgaven hvordan arbeidslinjen har blitt konstruert med utgangspunkt i sine neoliberalistiske røtter i reformbølgen New Public Management (NPM), som fremmer idealer som stordrift og effektivitet i offentlig styring. Nav-reformen fra 2006 er et klart eksempel på NPM og Arbeidslinjen er et helt sentralt prinsipp i den. Arbeidslinjens formål er å få flest mulig i lønnet arbeid. Dens ideologiske og diskursive sannhet er at det lønner seg å jobbe. Ved å knytte denne diskursive tilnærmingen til Foucaults teori om biomakt, som går utpå en positiv maktutøvelse for at staten skal kunne forme adferd og styre befolkningen mot det som er det beste for dem selv, viser oppgaven hvordan Nav jobber etter metodikker som er utformet etter arbeidslinjens prinsipper for å styre flest mulig av klientene mot målsetningen om lønnet arbeid. Oppgaven viser også, men utgangspunkt i Talcott Parsons teori om ekspertmakt, hvordan de Nav-ansatte primært opparbeider seg ekspertise som er basert på arbeidslinjens diskursive tilnærming. Med dette som utgangspunkt undersøker oppgaven hva slags friksjoner og gnisninger som kan oppstå når andre perspektiver og arbeidsmetoder skal innlemmes i Nav, her eksemplifisert med den pågående implementeringen av Barneperspektivet og barns rett til å bli hørt i Nav. For å forstå Barneperspektivets posisjon og innhold er det benyttet tilsvarende teorier om diskurs, ekspertise og WPR-metode som det ble gjort for å belyse Arbeidslinjen. De diskursive tilnærmingene knyttes opp mot Marx’ og Habermas’ kritiske teorier om strukturell maktskjevhet, i tillegg til teori om institusjonelle logikker, for å undersøke gnisningene innad- og mellom dem. For å belyse problemstillingen er det gjennomført 12 kvalitative dybdeintervjuer med Nav-ansatte fra 10 Nav-kontorer, som jobber med barnefamilier som mottar økonomisk sosialhjelp. Det mest gjennomgående funnet i analysen av intervjuene er at mangel på tid og ressurser og samtidige krav om produksjon og effektivitet er det største hinderet for implementeringen av Barneperspektivet. Oppgaven avdekket flere gnisninger mellom de to perspektivene som utspiller seg i den daglige arbeidshverdagen: i møtet mellom Nav og den sårbare klienten, mellom måten kontorene organiserer seg på og muligheten for å erverve ekspertise om barneperspektivet, mellom kvantitet og kvalitet i oppfølgingsarbeidet, gnisninger innad i Barneperspektivet som følge av ulike oppfatninger av rolleforståelser og Navs mandat, mellom Nav og Barnevernet på grunn av ulik institusjonell logikk, og mellom innholdet i barnekonvensjonens artikkel 12 og Navs forutsetninger for å etterfølge denne. På bakgrunn av disse gnisningene avdekkes det to friksjoner: Én mellom ekspertise og organisasjonsmodell, der styringsformen, med Nav-reformens utgangspunkt i NPMs prinsipper om effektivitet og stordriftsfordeler, gjør at Nav-ansatte ikke får forvaltet ekspertkunnskapen de har for å bistå klientene tilstrekkelig på grunn av organisasjonens komplekse utforming. Den andre friksjonen oppgaven har avdekket oppstår etter gjentatt gnisning mellom Nav og den sårbare klienten, der progresjon og bevegelighet i saken stopper opp fordi klienten til slutt passiviseres som følge av meningstap, og den arbeidsrettede oppfølgingen av den grunn ikke lenger virker.

• Kruse, Anja Emilie; Skilbrei, May-Len & Jørgensen, Hannah Beate (2026). Ungdomsstraff - fra frivillig tvang til tvungen frivillighet? En rettssosiologisk analyse av konsekvensene av å fjerne krav om samtykke ved ungdomsstraff. Universitetet i Oslo. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  --- Sammendrag og filene vil publiseres: 2027-05-22

• Ugelvik, Thomas & Sørslett, Aurora Antonsen (2026). Straffepopulisme eller skandinavisk straffeeksepsjonalisme? Politiske fremstillinger av ungdomskriminalitet i valgkampen 2025. Universitetet i Oslo. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Denne masteroppgaven undersøker hvordan Fremskrittspartiet (FrP) og Arbeiderpartiet (Ap) fremstiller ungdomskriminaliteten i valgåret 2025. Politiske fremstillinger av ungdomskriminalitet i offentligheten er med på å danne grunnlag for oppfattelsen av fenomenet, oppfattelsen av partiet og ansvar, samt for oppfattelsen av hva som er riktig måte å håndtere ungdomskriminaliteten på. Samtidig har flere vestlige land beveget seg i retning av straffepopulisme, der kriminalpolitikken i større grad preges av følelsesladet retorikk, krav om strengere straffer og appeller til «folkets» bekymringer. Dette står i kontrast til perspektivet om skandinavisk straffeeksepsjonalisme, hvor kriminalpolitikken tradisjonelt har vært preget av moderasjon, rehabilitering og bred politisk konsensus. Gjennom en diskursanalyse av uttalelser om ungdomskriminalitet i partiprogrammer og nyhetsartikler, undersøker jeg i denne studien derfor hvorvidt omtalen fra valgkampen bærer preg av straffepopulisme eller skandinavisk straffeeksepsjonalisme. Funnene antyder at FrP og Ap har svært ulike problemforståelser av ungdomskriminaliteten i valgåret 2025, og til og med var uenige om både hvorvidt og hvorfor ungdomskriminaliteten øker eller synker. Dette illustrerer også et annet sentralt funn i studien, nemlig at partiene strategisk velger ut forskning og «kunnskap» som passer deres problemforståelse. Det å undersøke hvordan partiene forholder seg til kunnskap og forskning utgjør i seg selv et sentralt punkt for å undersøke om omtalen er mer lik straffepopulisme eller skandinavisk straffeeksepsjonalisme. FrP utfordrer og kritiserer i større grad ekspertkunnskap, mens Ap monopoliserer den. Partienes svært ulike språkbruk bidrar også til å konstruere ulike aktører som ansvarlige for ungdomskriminaliteten. FrP konstruerer unge lovbrytere og foreldre som ansvarlige, og særlig om de er innvandrere. Arbeiderpartiet konstruerer derimot unge lovbrytere nærmest som ofre, og retter i større grad ansvar mot bakmennene samt samfunnet for å ha sviktet ungdommen. Dette indikerer at Aps problem-, kunnskaps- og ansvarsforståelser har store likhetstrekk til skandinavisk straffeeksepsjonalisme, mens FrPs forståelser av dette derimot har større likhetstrekk til straffepopulisme. Til tross for de store forskjellene, indikerer forebyggings- og straffeforståelsen at FrP og Ap har relativt like tiltak og at begge partiene går i retning av økt aksept for bruk av kontroll og straff overfor barn og unge. Omtalen av ungdomskriminaliteten i valgåret bærer derfor ikke preg av enten/eller når det kommer til straffepopulisme og skandinavisk straffeeksepsjonalisme, men mer både/og. Skandinavisk straffeeksepsjonalisme kommer tydeligst til uttrykk hos både FrP og Ap gjennom deres fokus på ungdomsfengsler som en arena med stor vekt på rehabilitering og tilbakeføring. Dette innebærer i praksis at partiene fremmer en særhåndtering av unge lovbrytere, i tråd med skandinavisk straffeeksepsjonalisme, men også samtidig ser ut til å bevege seg i samme retning som andre deler av vesten, mot økt aksept for straff og kontroll av barn og unge. Den hybride kriminalpolitikken forstås som en balanse mellom strenghet og humanisme, men også som en strategi for å posisjonere seg overfor ulike velgergrupper i en periode hvor velgernes partitilhørighet virker mindre stabil. Samtidig forstås henvisninger til «kunnskap» og forskning som en måte å legitimere, og tidvis tilsløre, denne balansekunsten på, ved å få kombinasjonen av tilsynelatende motstridende kriminalpolitiske standpunkter til å fremstå faglig begrunnet og ansvarlig.

• Lohne, Kjersti & Kaur, Kiran Jot (2026). Framing Violence in Kashmir. A Comparative Study of Indian and Pakistani News Media. Universitetet i Oslo. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  --- Abstract and files will be published: 2031-05-22

• Ugelvik, Thomas & Johannessen, Ester (2026). Doing Time at Home: A Qualitative Interview Study of the Social Impacts of Electronic Monitoring. Universitetet i Oslo. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  This thesis examines how individuals serving sentences with electronic monitoring (EM) in Norway experience their everyday lives and social relationships during the sentence period. Eight semi-structured interviews with participants recruited through Akershus Friomsorg form the basis of the study, which is motivated by a lack of research on the social implications of EM. despite it being widely promoted as a better and more rehabilitative alternative to imprisonment. The starting point being that EM is meant to be a punishment, but it is also an attempt to let people keep parts of their ordinary life, especially ties to family, work, and local communities. In a field with limited prior research, this study employs broad research questions: How do people describe the EM period in their daily lives, and what social consequences do they experience as most important? The theories of stigma and the Good Lives Model (GLM) have been chosen to provide a theoretical framework. These theories allow for a micro-level lens on how participants navigate their daily and social lives during the sentencing. Stigma sets the focus on how informants experience serving time out in the community, participating in normal life while adhering to the regulations that EM entails. GLM sheds light on the extent to which EM provides opportunities for keeping and building upon goods in life, maintaining what already contributes to a good life, and potentially gaining some new goods from their sentencing. The findings show that EM is, at its core, an ambivalent experience. When asked in general terms, all participants describe EM as “mostly fine” for what it is: a punishment that restricts movements and routines. Simultaneously, this overall assessment hides a range of smaller and larger frustrations, worries, and adjustments that shape how the sentence is lived from day to day. The thesis therefore focuses less on whether EM is “good” or “bad”, and more on how it is experienced, and how it affects the everyday lives of the informants. The study also highlights how EM is evaluated in relation to prison by the participants. For some, EM clearly appears as the “better” option, allowing them to keep jobs, care responsibilities, and existing social roles. For others, particularly those who felt unfairly sentenced or who struggled with the demands of coordination and leave, EM could feel confusingly lenient in some ways and harsh in others. Relationships with the criminal justice system in general, and with caseworkers in particular, moreover shape how the sentence is experienced. Participants describe a mix of support and control, and their trust in the system appears to influence how they evaluate EM as a whole. Some view EM primarily as an opportunity to keep important parts of their life in place, while others focus more on the strain and uncertainty it introduces. The thesis concludes that EM is neither a lenient alternative to prison nor an inherently severe form of punishment. Rather, it is a complex and multifaceted sanction whose effects depend on personal circumstances, available resources, and the quality of a person’s relationships.

• Franko, Katja & Grove, Ingrid Kristine (2026). Addiopizzo - En feltstudie av den sivile antimafiabevegelsens mobilisering i Palermo. Universitetet i Oslo. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  «Mitt første møte med grasrotbevegelsen, Addiopizzo, fant sted foran Teatro Massimo en septembermorgen. Operaen, den tredje største i Europa, omtales ofte som en «mafiaopera», da den var en viktig kulisse i den siste scenen av Gudfaren-triologien. Nettopp derfor starter Palermo No Mafia Tour her. Da en turist spurte om dette var «the mafia tour», svarte guiden irettesettende: «The NO mafia tour». I dette øyeblikket ble det tydelig for meg hvordan distinksjonen mellom mafia og antimafia ikke bare er et analytisk skille, men et aktivt arbeid med å etablere et annet narrativ om Palermo». Denne observasjonen, sammen med den gradvise oppdagelsen av Addiopizzo‑klistremerker i byrommet, ble et viktig utgangspunkt for å forstå hvordan hverdagslig motstand praktiseres og synliggjøres. Klistremerkene, som er å finne ved restaurant- og butikkvinduer, signaliserer at disse virksomhetene avstår fra å betale beskyttelsespenger (pizzo). Addiopizzo ble startet av en gruppe studenter i 2004 og vokste fram som et direkte svar på fryktkulturen og den tause aksepten av beskyttelsespenger. Målet var å svekke mafiaens økonomiske grunnlag og si adjø til pizzo. Masteroppgaven bygger på et tre måneders etnografisk feltarbeid i Palermo og undersøker hvordan den sivile antimafia‑bevegelsen, Addiopizzo, mobiliserer hverdagslig motstand mot mafiaens innflytelse. Datamaterialet består av intervjuer med ansatte, frivillige og pizzo‑frie næringsdrivende, samt deltakende observasjoner. Gjennom tematisk analyse viser funnene hvordan Addiopizzo arbeider med å definere problemene de står ovenfor: Informantene beskriver mafiaens innflytelse som et sammensatt fenomen som virker gjennom økonomiske strukturer, kulturelle forventninger og normaliserte praksiser. Bevegelsen mobiliserer motstand ved å endre kollektive meningsrammer og å synliggjøre mafiaens maktmekanismer. Deretter fremmer Addiopizzo konkrete løsninger: Gjennom et fellesskap som støtter pizzo‑frie butikker, forebyggende arbeid og institusjonelt samarbeid skaper bevegelsen et sosialt rom der det å ta avstand fra pizzo oppleves mulig og meningsfullt. Tiltakene støtter både næringsliv og forbrukere og bidrar til å svekke mafiaens økonomiske og sosiale grunnlag. Studien viser at mobilisering skjer gjennom langsom, hverdagslig endring snarere enn store protester. Addiopizzo lykkes blant annet fordi bevegelsen opererer innenfor strukturelle rammer som åpner for sivilt engasjement og samarbeid med offentlige institusjoner. Ved å fylle et tomrom mellom stat og befolkning styrker bevegelsen tillit, legalitet og opplevelsen av at motstand er mulig. Sosiale bevegelser beskrives gjerne som sykluser som oppstår i bølger og forsvinner når mulighetsstrukturer endres. Addiopizzo fremstår derfor som et unntak, da den er en bevegelsesorganisasjon som har vedvart i over tjue år. Dette reiser spørsmålet om hva et generasjonsskifte kan bety for den yngre delen av befolkningen som ikke har erfart den voldskulturen som preget mafiaens virksomhet frem til slutten av 1990‑tallet. Dette er et av mange aspekter denne oppgaven søker å belyse. Addiopizzos modell illustrerer også hvordan forbrukermakt, sosial støtte og forebyggende arbeid kan være relevante strategier for land som står overfor nye former for organisert kriminalitet.

• Kruse., Anja Emilie; Skilbrei., May-Len & Bjerken., Kaja (2026). Gutteland. En kritisk diskursanalyse av normer for seksualitet, grenser og maskulinitet blant unge gutter. Universitetet i Oslo. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Seksuell vold blant unge er et fenomen som får mye oppmerksomhet i media, og rettssaken mot Kronprinsessens sønn, Marius Borg Høiby, er et slikt eksempel. Samtidig bidrar en stadig mer synlig mannosfære til å aktualisere sex og maskulinitet ytterligere. I tillegg viser statistikken en økning i forekomsten av seksuell vold blant norske ungdommer, noe som gjør det særlig viktig å undersøke hvordan normer for seksualitet, grenser og maskulinitet kan spille en rolle i dette. Gjennom fem fokusgruppeintervjuer med totalt 18 gutter fra videregående skoler i Oslo, ønsket jeg å undersøke hvilke normer som eksisterer blant gutter selv. Ved bruk av kritisk diskursanalyse avdekket jeg fire diskurser i Gutteland, som unge gutter trekker på i større eller mindre grad i sine uttalelser og samtale med hverandre. Diskursene benytter jeg for å illustrere og undersøke hvordan gutter snakker om sex og seksuell vold, hvorfor de snakker som de gjør, og hva det har å si at de snakker på denne måten. Funnene illustrerer at det er mye press og forventninger blant unge gutter. Forventningene knytter seg både til seksuell debut og maskulinitetsidealer. I tillegg er grenser og samtykke tydelige konsepter som preges av en tvetydig praksis i Gutteland. Informantenes refleksjoner viser hvordan ansvar fordeles og forskyves gjennom henvisninger til en ungdomskultur preget av press, læring, alkohol og forventninger, og flere informanter omtaler situasjoner på en måte som kan unnskylde bestemte handlinger. Normer i storsamfunnet spiller også inn i informantenes forståelse av seksualitet, grenser og maskulinitet. De er bevisst normer utenfor Gutteland også. Gjennom analysen avdekkes nemlig et mønster som kan tolkes som en fasade, som jeg drøfter i diskusjonskapittelet. Vekslingene mellom motstridende utsagn, og hvordan ulike diskurser kan trekkes på til ulik tid gjør seg synlig i fasaden. Det teoretiske rammeverket, som består av normer og sosial kontroll, diskurs, og maskulinitetsteorier, benytter jeg for å løfte funnene inn i en større samfunnsmessig kontekst. I diskusjonen drøfter jeg videre hvordan unge gutter eksisterer i et samfunn som på mange måter kan legge til rette for handlinger som i verste fall kan resultere i grenseoverskridende handlinger. I tillegg kan diskursene i Gutteland bidra til å omgjøre prat til praksis, og muliggjøre og normalisere seksuell vold. Samtidig åpner diskursene også opp for forebygging og en lysere fremtid for Gutteland. Ved å snakke med unge gutter får de en stemme i en mye omtalt tematikk, som ofte handler om dem selv.

• Ugelvik., Thomas & Aziz., Sundus Michelle (2026). Mellom fengsel og frihet. En kvalitativ studie av domfeltes soningsopplevelser med delgjennomføring av straff med elektronisk kontroll. Universitetet i Oslo. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Mellom fengsel og frihet finnes det en overgang der straffen ikke opphører, men skifter form. Denne oppgaven handler om nettopp denne overgangen: hvordan domfelte opplever å avslutte fengselsstraffen hjemme med elektronisk kontroll. Delgjennomføring med elektronisk kontroll innebærer at den siste delen av en fengselsstraff gjennomføres utenfor fengsel, i egen bolig, med elektronisk fotlenke og oppfølging fra friomsorgen. Ordningen er en sentral del av kriminalomsorgens progresjons- og tilbakeføringsarbeid, og har fått økt kriminalpolitisk oppmerksomhet i takt med ambisjoner om mer fleksibel, effektiv og kunnskapsbasert straffegjennomføring. I en forskningslitteratur hvor elektronisk kontroll ofte undersøkes gjennom effekt, tilbakefall og kriminalpolitisk nytte, retter denne studien oppmerksomheten mot straffens subjektive og levde erfaring. Soningsopplevelser blir dermed en inngang til å forstå hva straffen faktisk blir når den flyttes fra fengselets institusjonelle rom og inn i hverdagslivet. Studien bygger på kvalitative dybdeintervjuer med åtte domfelte som under intervjutidspunktet enten gjennomførte, eller tidligere hadde gjennomført, delgjennomføring av straff med elektronisk kontroll. Intervjumaterialet er analysert tematisk, med vekt på hvordan informantene beskriver overgangen fra fengsel til elektronisk kontroll, hverdagslivet under ordningen og betydningen de selv tillegger denne fasen av soningen. Analysen diskuteres i lys av teoretiske rammeverk som desistance, liminalitet, og perspektiver på makt, styring, rom og straffebevissthet. Samlet viser funnene at delgjennomføring med elektronisk kontroll ikke kan reduseres til et spørsmål om kontrollnivå eller soningssted, men må forstås som en overgangsform der straffen gradvis endrer innhold, uttrykk og betydning. Analysen samler seg særlig om tre samtidige dimensjoner. For det første fremstår ordningen som en subjektiv og emosjonell opplevelse, hvor delgjennomføring virker gjennom tillit, ansvar, selvregulering, kroppslige erfaringer, skam, mestring og forventninger til hvem den domfelte er og kan bli. For det andre viser studien at delgjennomføring er en ressurs- og kapitalbetinget soningsform, der domfeltes muligheter til å håndtere overgangen formes av ressurser på flere nivåer. Informasjonstilgang, uformell kunnskap, nettverk i fengselet, kontakt med ansatte og forståelse av systemet kan ha betydning allerede før ordningen innvilges. Etter overføringen får hverdagslige ressurser som bolig, arbeid, økonomi, transport, relasjoner, familie og sosial støtte betydning for hvordan straffen leves og organiseres. Samtidig viser analysen at også kulturelle normer, sosial bakgrunn og bredere fellesskap kan påvirke hvordan delgjennomføring oppleves. For det tredje viser analysen at delgjennomføring har en tidsmessig og prosessrik dimensjon, og må forstås som del av et større soningsløp. Soningsopplevelsen opptrer situasjonelt og kan endre betydning underveis. For noen blir delgjennomføring en betydningsfull overgangsfase med aktiv og transformativ kraft, mens den for andre først og fremst fungerer som en siste regulert etappe før løslatelse. Samlet viser dermed studien at delgjennomføring av straff med elektronisk kontroll handler om mer enn hvor straffen gjennomføres. Ordningen synliggjør hvordan straffen gradvis endrer form og betydning gjennom soningsløpet, og hvordan overgangen fra fengsel til samfunn formes av subjektive erfaringer, hverdagslige betingelser og forskyvninger i kontroll, ansvar og frihet. Straff fremstår derfor ikke som noe man enten er inni eller ute av, men som noe man beveger seg gjennom.

• Vestad, Hovedveileder: Maja; Rosten, Biveileder: Monika Grønli & Ekmekci, Selin (2026). "Våre ark er mer skitne". Ungdom, politi og profesjonelle aktørers perspektiver på handlingsrom, risiko og kriminalitetsforebygging i et av Oslo-politiets prioriterte områder. Universitetet i Oslo. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Ungdomskriminalitet og kriminalitetsforebygging har de siste årene stått høyt på den kriminal-politiske dagsordenen. I 2024 etablerte Oslo-politiet flere «prioriterte områder» med særskilt innsats knyttet til blant annet ungdomskriminalitet, utrygghet og tillit til politiet. Denne master-oppgaven undersøker hvordan ungdom, politi og profesjonelle aktører forstår ungdomskrimina-litet og kriminalitetsforebygging på Bjørndal i Søndre Nordstrand. Studien tar utgangspunkt i Bjørndal som et av Oslo-politiets prioriterte områder, og undersøker hvordan ungdoms hand-lingsrom og forebyggende arbeid formes i samspillet mellom risikofortolkninger, tilgjengelige muligheter og systemiske forhold. Oppgaven undersøker videre hvilke forutsetninger informan-tene anser som sentrale for virkningsfull forebygging. Studien bygger på en casestudie bestående av kvalitative dybdeintervjuer, fokusgruppeintervjuer og deltakende observasjon. Datamaterialet består av intervjuer med totalt 20 informanter fordelt mellom ungdom, politi og profesjonelle aktører fra blant annet skole, bydel og frivillig sektor, samt deltakende observasjon av et SaLTo-møte. Studien er preget av en insiderposisjon ved at forskeren selv er oppvokst på Bjørndal og har erfaring fra det lokale forebyggende arbeidet. Analysen bygger på perspektiver knyttet til belastning, tillit, styring og trygghet, og er struktu-rert rundt tre overordnede analytiske spor: «skitne ark», «trekkspilleffekten» og «virkningsfull forebygging». «Skitne ark» viser hvordan ungdom beskriver å møte institusjoner og omgivelser gjennom mis-tillit, risikofortolkninger og lave forventninger. Analysen synliggjør hvordan kategoriseringer knyttet til sted og ungdomsmiljø kan snevre inn ungdommenes handlingsrom og gjøre legitime alternativer mindre tilgjengelige. Oppgaven peker samtidig på hvordan slike erfaringer kan bidra til det som omtales som «arena-tørke», hvor ungdom mangler stabile og troverdige alternativer til gata og det offentlige rom. «Trekkspilleffekten» belyser hvordan forebyggingen preges av ustabilitet, prosjektlogikk og manglende kontinuitet. Informantene beskriver et forebyggende arbeid der tiltak, relasjoner og ressurser bygges opp og trekkes tilbake. Studien viser hvordan forebyggingen ofte preges av kortsiktighet og «brannslukking», hvor tiltak styrkes i perioder med uro, men svekkes når opp-merksomheten flyttes videre. Analysen viser hvordan denne ustabiliteten ikke bare påvirker til-gang til tilbud, men også ungdommenes tillit til systemet og hvilke fremtidsmuligheter som fremstår som realistiske å investere i. Når tiltak forsvinner og tilbud blir midlertidige, blir gata ofte den mest stabile arenaen. Studien peker samtidig på at utenforskap ikke bare oppstår i fra-vær av forebygging, men også kan produseres gjennom måten forebyggingen organiseres og praktiseres på. Det tredje analytiske sporet undersøker hva informantene beskriver som virkningsfull forebyg-ging, og hvilke forhold som fremstår som avgjørende for å motvirke erfaringene knyttet til «skitne ark» og «trekkspilleffekten». På tvers av aktørgruppene fremheves særlig stabile rela-sjoner, tilgjengelige arenaer og langsiktig systemforankring som avgjørende for tillit, tilhørighet og mestring. Oppgaven argumenterer samtidig for at kriminalitetsforebygging ikke kan forstås utelukkende som enkeltstående tiltak rettet mot ungdom, men som et bredere relasjonelt og systemisk spørs-mål, hvor også ordinære ungdomsbehov og inkluderingstiltak gradvis forstås gjennom krimina-litetsforebyggende logikker. Materialet viser at ungdommene blir både sett og oversett: prioritert som risiko, men ikke nødvendigvis møtt med stabile livsbetingelser og varige strukturer. Stu-dien synliggjør hvordan forebyggende arbeid i levekårsutsatte områder formes i spennet mellom kontroll, omsorg og langsiktig relasjonsbygging, og hvordan organisatorisk stabilitet får betyd-ning for ungdommenes tillit, handlingsrom og framtidsorientering. Det overordnede funnet i studien er at forebyggingens virkning ikke bare avgjøres av hvilke tiltak som settes inn, men av hvordan innsatsen oppleves av dem den er rettet mot. Analysen viser at stabile relasjoner, kontinuitet og opplevelsen av at voksne og tiltak faktisk blir værende, fremstår som avgjørende for ungdommenes tillit og framtidsorientering. I denne studien frem-står nettopp dette som avgjørende: Forebygging virker først når den oppleves som noe som blir værende. Nøkkelord: ungdomskriminalitet, kriminalitetsforebygging, Bjørndal, SaLTo, ung-til-ung, peer approaches, tillit, territoriell stigmatisering, risikofortolkninger, handlingsrom, levekårsutsatte områder, casestudie, politi, prioriterte områder, Søndre Nordstrand, kontekstuell kompetanse, utekontakt, rektor, Ung Bjørndal, prosjekt, brannslukking, insiderforskning

• Houge, Anette Bringedal & Steffensen-Tovari, Filip Hake (2026). Fremstilling av tiltalte i narkotika- og bedragerisaker. En komparativ studie av narrativer og stigma. Universitetet i Oslo. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Denne masteroppgaven undersøker hvordan tiltalte i narkotika- og bedragerisaker fremstilles i retten. Det er spesielt fokus på narrativer, stigma og moralske vurderinger, samt nøytraliseringsteknikker og reintegrative shaming. Studien bygger på observasjoner av ti ulike rettssaker i Oslo tingrett. Fem av sakene handler om narkotikaovertredelser og fem av sakene handler om bedrageri. Formålet med studien har vært å undersøke hvordan de tiltalte fremstiller seg selv, hvordan de fremstilles av aktor, forsvarer og dommer, samt hvilke forskjeller og likheter som finnes mellom de ulike sakstypene. Oppgaven tar utgangspunkt i teorier innenfor narrativ kriminologi, nøytraliseringsteknikker, stigma, reintegrative shaming. Narrativ kriminologi brukes for å undersøke hvordan de tiltalte danner fortellinger om seg selv og handlingene sine, mens teorien om nøytraliseringsteknikker brukes for å analysere hvordan de forsøker å redusere det moralske ansvaret sitt. Perspektiver på stigma og reintegrative shaming brukes videre for å forstå hvordan de tiltalte håndterer sosial kategorisering og hvordan retten balanserer mellom fordømmelse og mulighet for rehabilitering. Studien har et kvalitativt forskningsdesign og bygger på observasjon som metode. Observasjonene ble gjennomført i åpne rettssaker i Oslo tingrett i perioden august til oktober. Datamaterialet ble analysert ved bruk av tematisk analyse inspirert av Braun og Clarke (2006). Her ble det identifisert sentrale temaer knyttet til narrativer, moral, troverdighet og stigma. Funnene viser at de tiltalte aktivt prøvde å danne bestemte narrativer om seg selv og handlingene sine. I narkotikasakene handlet narrativene ofte om rusproblemer, psykisk helse, marginalisering og tap av kontroll. Flere av de tiltalte forsøkte samtidig å etablere fortellinger om behandling, forbedring og et ønske om å kunne endre seg. I bedragerisakene handlet narrativene i større grad om økonomisk press, misforståelser, sykdom og ansvarlighet. De tiltalte forsøkte ofte å fremstille handlingene sine som situasjonelle avvik, istedenfor å gi uttrykk for at man har en kriminell identitet. Studien viser også at de ulike aktørene i retten bidro til å danne konkurrerende narrativer om de tiltalte. Aktorene la ofte vekt på ansvar, planlegging og kontroll, mens forsvarerne i større grad forsøkte å menneskeliggjøre de tiltalte gjennom forklaringer knyttet til livssituasjonen sin, psykisk helse eller sosiale problemer. Dommerne fungerte samtidig som sentrale aktører i vurderingen av hvilke narrativer som fremstod som troverdige og legitime. Et sentralt funn i studien er at ulike former for kriminalitet ser ut til å aktivere ulike former for moralsk vurdering og stigma. De tiltalte i narkotikasakene ble ofte fremstilt gjennom narrativer om sårbarhet, marginalisering og behov for hjelp, mens de tiltalte i bedragerisakene i større grad ble vurdert ut fra spørsmål om troverdighet, ansvar og moral. Studien viser dermed hvordan ulike typer kriminalitet ikke bare vurderes juridisk forskjellig, men også sosialt og moralsk forskjellig. Videre viser studien hvordan retten fungerer som en sosial arena hvor identitet, moral og troverdighet kontinuerlig forhandles gjennom språk, kroppsspråk, emosjoner og sosial interaksjon. De tiltaltes fremtoning, følelsesuttrykk og måter å forklare handlingene sine på påvirket hvordan de ble forstått av de andre aktørene i retten. Retten fremstår dermed ikke kun som et juridisk rom, men også som en arena hvor sosial verdi og moralsk identitet er under konstant vurdering. Oppgaven bidrar til tidligere forskning ved å undersøke hvordan narrativer, stigma og moralske vurderinger konkret utspiller seg i norske rettssaler gjennom direkte observasjon. Tidligere forskning har ofte vært basert på intervjuer, dokumentanalyse eller medieframstillinger, mens denne studien undersøker hvordan slike prosesser forhandles i sanntid mellom tiltalte, aktor, forsvarer og dommer. Avslutningsvis argumenterer oppgaven for at rettssalen ikke bare handler om spørsmål om skyld og straff, men også om hvordan mennesker forstås og vurderes sosialt og moralsk. Studien viser hvordan ulike kriminalitetstyper aktiverer ulike former for narrativer, stigma og moralske forventninger, og hvordan identitet og troverdighet kontinuerlig forhandles i rettslige prosesser.

• Vestad, Maja & Sætran, Maria Moland (2026). Pedojakt på nett: Forestillinger om kontroll, rett og roller i pedojegerfenomenet. Universitetet i Oslo. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  I vårt digitale samfunn, der vi skroller, interagerer og kommuniserer med hverandre via teknologi, har pedojegerne vokst frem som et fenomen som utnytter de sosiale mediers tilgjengelighet, distribusjon og popularitet. Denne oppgaven undersøker derfor pedojegerne med fokus på hvilke forestillinger om straff og kontroll som befinner seg i fenomenet. Pedojegere hevder å forebygge overgrep mot barn gjennom offentlig eksponering av personer de mener er pedofile menn. Denne praksisen reiser betydelig etiske, juridiske og moralske spørsmål. Til tross for dette, viser publikumsreaksjoner at fenomenet i stor grad oppfattes som legitimt og nødvendig. Oppgavens tre underproblemstillinger handler om hvilke strategier pedojegerne bruker for å markere seg som digitale vigilanter, hva publikumsreaksjoner kan fortelle om pedojegerkulturen på nett, og hvilke forestillinger som befinner seg om ofre og gjerningspersoner i fenomenet. Til sammen kan disse svare på hovedforskningsspørsmålet om hvilke forestillinger om straff og kontroll som befinner seg i pedojegerfenomenet. Med bakgrunn i dette viser oppgaven at flere av de valgte teoretiske perspektivene ikke er tilstrekkelige nok for å avdekke kompleksiteten til pedojegerfenomenet. Teoriene som benyttes for å undersøke fenomenet er blant annet perspektiver fra visuell og digital kriminologi, samt teorier om vigilanter, stempling og stigma, sosial kontroll, rettsoppfatninger, moralsk panikk og sosiale konstruksjoner av offer/gjerningsperson For å svare på forskningsspørsmålene undersøker oppgaven et netnografisk datamateriale bestående av 20 pedojegervideoer og 1047 tilhørende kommentarer. Med en visuell analyse av pedojegervideoene ser vi at pedojegerne bruker konkrete strategier som legitimerer, nøytraliserer og rettferdiggjør handlingene sine. Disse videoene kan deles i fire kategorier: dokumenterende, underholdende, tradisjonelt konfronterende og voldelige. Som følger av de ulike videokategoriene er publikumsreaksjonene også varierende. Gjennom en tematisk analyse viser oppgaven at en betydelig overvekt av kommentarer uttrykker støtte og legitimering av pedojegerne. Samtidig ser vi at publikum også finner innholdet underholdende, kritikkverdig og som et springbrett til voldsoppfordringer og hat. Pedojegerne eksponerer de uthengte for et digitalt publikum ved å publisere konfrontasjonsvideoer og skjermbilder av chattesamtaler for å bevise at de uthengte er skyldige og fortjener straff. Fremstillingen av skyld ser vi også gjennom pedojegernes visuelle strategier, blant annet ved kameraføringer og redigeringsstiler. Oppgaven peker på at denne praksisen ikke bare handler om å straffe de uthengte for at de ønsker seksuell kontakt med mindreårige. Praksisen fører i tillegg til at de uthengte blottlegges for total eksponering hvor identitet, utseende og intime detaljer gjøres offentlig tilgjengelig. Dette aktualiserer visuell og digital kriminologi ved å vise til hvordan straff og sårbarhet endres i digitale kontekster. Samtidig viser denne praksisen hvordan type sosial kontroll pedojegerne utfører, der de uthengte i praksis aldri opplever at straffen blir «ferdig» som følger av at innholdet publiseres på et evigvarende internett. Oppgaven drøfter også hvordan dette utfordrer rettsstatens prinsipper, særlig dersom de uthengte er feilaktig identifisert. Samtidig ser vi i oppgaven at et flertall blant publikum støtter pedojegerne ved å omtale dem som helter og barnebeskyttere, der pedojegerne blir legitimert for å gjøre arbeid publikum oppfatter at staten ikke makter. I disse ytringene fremkommer det ofte at publikum oppfordrer til ytterligere straff i form av voldsbruk. Dette kan forstås som en moralsk rasjonalisering av direkte sosial kontroll, der de uthengte konstrueres som utenforstående mennesker som fortjener ytterligere straff. I slike ytringer fremkommer også konstruksjonene av ideelle ofre og ideelle gjerningspersoner. De uthengte blir antatt for å være pedofile som forgriper seg på barn, og derav vurderer publikum at de uthengte er ideelle gjerningspersoner, ettersom barn er ideelle ofre. Likevel viser oppgaven at både pedojegerne og de uthengte ikke kan ensidig festes til konstruksjonene om disse rollene. Samlet sett bidrar oppgaven til en grunnleggende forståelse av kompleksiteten i pedojegerfenomenet og hvordan digitale plattformer påvirker forestillinger om straff, sosial kontroll og sosial ekskludering.

• Houge., Anette Bringedal; Sunde., Jørn Øyrehagen & Eikje-Vik., Siri Alva (2026). Utlegdsstraff og ubota-lovbrudd fra Gulatingsloven til Landsloven. Utstøtelse fra rettsfellesskapet i norsk høymiddelalder (ca. 1160-1280). Universitetet i Oslo. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Oppgaven ser på utlegdsstraffens utvikling i perioden fra om lag 1160 til 1280, på bakgrunn av Gulatingsloven, Landsloven og Hirdskrå.

• Vestad, Maja (2026). Traces of crime: A study of evidence production in criminal justice. Universitetet i Oslo. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Forensic evidence is a foundational element of the rule of law. It is needed for future justice processes to occur and for crime to be proven in court. While legal and courtroom scholarship has attended to the ways in which evidence functions in criminal justice processes, there is little criminological insight into the evidentiary practices that precede and follow the courtroom setting. Prior to reaching a trial, and after an investigation has closed, evidence moves between forensic and investigatory actors and sites across what is termed the evidence chain. Across the evidence chain, forensic and investigatory actors work to collect, document, analyse, share, and store the physical trace materials of potential crimes. This project explores how evidence is produced and managed during and after a criminal investigation, and what the evidence chain can tell us about the state’s relationship to the traces of crime. In the Norwegian context, evidence production and management are currently undergoing substantial changes following public debate, and as such, this project devotes attention to the journey of traces in a particular political climate. Through field visits to 13 sites within the Norwegian evidence chain, and interviewing and observing crime scene investigators and forensic scientists at work, the thesis examines the trajectory of the forensic trace as it moves from crime scenes to police stations, through forensic laboratories, and into storage after case closure. The findings show how evidence comes into being through mundane forensic practices amidst developments in science and technology, how forensic and investigatory actors navigate evidence production in response to political pressure, and how changing evidence management practices break with the sense of finality that is so central to criminal justice processes. The findings have been published in four individual articles that can be read individually, but they are presented here in an order that follows the journey of the trace through the evidence chain. The first article examines investigators who document crime scene objects at a police lab. One object does not fit with the other material collected from the crime scene, and the article shows how investigators navigate a situation where the unremarkable and the extraordinary meet. The second article confronts an often-stated narrative of the technological evolution in forensics; that demands for fast and accurate performance determine which technology investigators and scientists use. Through an analysis of how investigators triangulate digital and analogue techniques, the article shows how integrated manual technologies are in evidence production efforts. Furthermore, it observes that investigators supplement complex technologies with simpler tools that enable them to retain a sense of deep knowledge of their activities – essentially broadening their forensic toolbox to retain professional and evidentiary integrity. The third article situates novel DNA technologies in a historical perspective to discuss the relationship between “typing” anatomical and genomic features and marking bodies as suspect for investigative purposes. While typing makes bodies actionable for law enforcement, they rely on speculative predictions, and the article argues for a critical and historical awareness of how new scientific endeavours influence law enforcement. The fourth article examines evidence management after case closure, focusing on Norway’s recent efforts to centralise all evidence of serious crimes in a single centralised facility. Centralisation offers a form of control that cannot be offered by local police stations; however, it also illustrates a changing relationship between the state and the objects of crime that I argue challenges the notion of case closure in criminal justice. The thesis thus identifies how closely material objects are tied to state authority over justice matters – an argument that is expanded upon in the extended introduction to the thesis.

• Sandbukt, Ingeborg Jenssen (2026). From Disaster to Desister? Narratives of Incarcerated Men with Lived Sexual Recidivism Experience. Universitetet i Oslo. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Why are some people repeatedly convicted of sexual offenses? How do they explain this themselves, and what do they consider important for preventing recidivism? This thesis draws on repeated interviews with 23 incarcerated men in prisons across Norway. It offers unique insight into why some people go on to commit new sexual offenses after release. Most do not reoffend Today, around one quarter of people in Norwegian prisons are serving sentences for sexual offenses. Only a minority of them are convicted of such offenses again, meaning that recidivism is the exception rather than the rule. At the same time, the consequences of sexual recidivism remain grave, and prevention is a key priority. Those who have gone on to commit new sexual offenses despite previous punishment possess valuable insight into what went wrong. This knowledge can inform and improve preventive measures. A qualitative study So far, the sexual recidivism literature remains overwhelmingly quantitative and typically treats recidivism as a narrow, binary metric; people either recidivate or they do not. In such research, individual experiences and narratives receive limited attention. By contrast, this project adopts a qualitative approach, in which lived experience is highlighted as an important perspective. Through life story interviews, it sheds light on the participants’ criminal histories, how they themselves understand this part of their lives, and how their experiences of recidivism appear in the stories they tell about themselves. A key aim has also been to use the participants’ experiences to explore what could have been done differently, and what can still be done to prevent recidivism. Stigma and social exclusion can contribute to recidivism The thesis explores the complex intersection between recidivism and desistance. Desistance is the process by which people leave a criminal past behind, among other things by establishing a non-criminal identity. An important finding is that the experience of having failed repeatedly, combined with the stigma associated with sexual offenses, can obstruct this process. For some, it can be difficult to imagine a future in which they are no longer seen as a “sex offender”. This, in turn, can affect both identity and behavior. Although stigmatization and social exclusion do not directly cause new offenses, such social experiences may still form part of the explanation. Conversely, experiences of recognition, belonging, and hope for the future can draw people with a history of sexual offending away from crime and support desistance. Rehabilitation is a collective responsibility The men interviewed feel that they have not received sufficient help and follow-up in the past, and that the stigma attached to sexual offense convictions constitutes a barrier in several areas of life. These findings underline the importance of supporting people with a history of sexual offending in changing their narrative about who they are, were, and can become. The thesis argues that responsibility for this lies both with the system and with society more broadly. In prison, people convicted of sexual offenses need safe spaces and relationships that enable them to relate to both their offenses and their lives more generally in constructive ways. After release, they need others to show faith that even people with this kind of criminal history can change. More nuanced and precise communication about recidivism rates and rehabilitation potential may be an important step in the right direction.

• Helseth, Hannah; Bergman, Solveig; Anti, Kaisa Sofie; Dimpas, Anne Lene Turi; Bals, Margrete J & Hansen, Maria [Vis alle 7 forfattere av denne artikkelen] (2026). «Det som skjer med landskapet, skjer med en sjøl» – om ytre og indre vold i reindriftssamiske samfunn. Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress. ISSN 9788281224025. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Rapporten undersøker vold og overgrep i reindriftssamiske samfunn. Et sentralt bakteppe for studien er Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport (2023) som har vist fram sosiale, politiske og psykologiske omkostninger av assimilerings- og fornorskningspolitikken. Studien viser at forskning på vold og krenkelser i samiske samfunn bør ta innover seg den spesifikke historiske konteksten. Studien er finansiert av Justis- og beredskapsdepartementet. Den har blitt gjennomført på initiativ fra Norske reindriftssamers landsforbund (NRL) og i dialog med Sametinget og NRL. Prosjektet har blitt gjennomført av Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) og Samisk nasjonal kompetansetjeneste – psykisk helsevern og rus (SANKS) i tett samarbeid. Funnene baserer seg på analyser av 17 individuelle intervju og 9 deltakere i tre fokusgruppeintervju som har bakgrunn i samisk reindrift i den norske delen av Sápmi. I tillegg har det blitt analysert intervju med 8 fagpersoner og/ eller hjelpere som enten har reindriftssamisk bakgrunn eller jobber oppimot reindriftssamiske samfunn. Det er en overvekt av kvinner i datamaterialet og et flertall kommer fra nordsamisk område, mens noen har sørsamisk bakgrunn. Studien må ses på som utforskende og eksplorerende på minst to måter, for det første er det informantene som selv definerer hva de anser som vold og overgrep som gjør at vi belyser en bredde av ulike erfaringer. For det andre, beskriver vi hvordan sammenhengen mellom ulike former for vold og krenkelser forstås blant reindriftssamer, særlig hvilken betydning assimilerings- og fornorskningspolitikken har hatt. Disse sammenhengene bør utforskes mer både i reindriftssamiske samfunn og blant andre samiske grupper, men denne studien kan er en begynnelse. Dette er en av de første studiene som bygger på intervjumateriale samlet inn på samisk om opplevelser av vold og krenkelser. Flere av studiens informanter forteller om voldserfaringer for første gang, blant annet forteller en eldre mann om opplevelser om å være utsatt for vold som barn og være vitne til fysisk vold av moren. Hans åpenhet er betegnende for det første av fire hovedfunn i denne rapporten.

Se alle arbeider i NVA