Disputas: Anerkjennelse av stater og regjeringer i folkeretten

Cand. philol Dagfinn Chr. Selvaag vil forsvare sin avhandling for graden dr. philos: Anerkjennelse av stater og regjeringer i folkeretten – Med særlig vekt på norsk anerkjennelsespraksis

Dagfinn Chr. Selvaag

Foto: Privat

Tid og sted for prøveforelesninger

Bedømmelseskomité

  • Professor Ola Mestad, Universitetet i Oslo (leder)
  • Professor Jørn Øyrehagen Sunde, Universitetet i Bergen (1. opponent)
  • Adjunkt Astrid Kjeldgaard-Pedersen, Universitetet i København (2. opponent)

Leder av disputas

Dekan Dag Michalsen

 

Sammendrag

Norges anerkjennelsespraksis i folkerettslig og utenrikspolitisk perspektiv

Folkeretten er i stadig endring. Hva som endrer seg, hvorfor den endrer seg og hvem som bidrar til endringen er sentrale spørsmål. Avhandlingen trekker linjene fra internasjonal teori om anerkjennelse av stater, regjeringer og opprørsbevegelser til hvordan Norge har forholdt seg til anerkjennelsesspørsmålet. Hva er det som anerkjennes? Hvorfor anerkjenner man? Hvilken virkning har anerkjennelsen? Hva forplikter Norge og hvilken betydning har vedtak i internasjonale organisasjoner? En hovedkonklusjon er at Norge i stort følger utviklingen i og bidrar selv til utviklingen av folkeretten om anerkjennelse, men vi står overfor et generelt sammenbrudd i perioder med høyt konfliktnivå og en politisering i perioder med høyt aktivitetsnivå.

Utviklingen i norsk anerkjennelsespraksis

Avhandlingen foretar en helhetlig gjennomgang av Norges anerkjennelse av stater, regjeringer og opprørsbevegelser fra 1905 til utgangen av 2014. Den tar utgangspunkt i aktiviteter som internasjonale teori fremhever som særlig relevante for utviklingen folkeretten om anerkjennelse. Undersøkelsen drøfter hva som gjorde at Norge handlet i overenstemmelse med folkeretten, hvordan Norge har bidratt til utviklingen av folkeretten om anerkjennelse, hvordan norske domstoler har forholdt seg, og hva som gjorde at Norge i noen sammenhenger brøt med folkeretten.

Utviklingen av folkeretten om anerkjennels

Avhandlingen viser at folkeretten om anerkjennelse har vært gjennom en rivende utvikling. Følgende utviklingstrekk er av særlig betydning for å forstå Norges tilnærming.

Vi har flere stater enn før. Stater er dessuten ikke alene om å ha folkerettslige rettigheter og plikter. Det er ikke lenger bare stater og regjeringer som anerkjennes. For å fastslå hva anerkjennelsen innebærer, må vi i større grad enn før ta utgangspunkt i den enkelte beslutning. Anerkjennelsen har blitt mer gradert.

Folkeretten binder mer enn før. Forhold som tradisjonelt har vært regulert i statlig lovgivning blir i stigende grad regulert gjennom internasjonale avtaler og vedtak i internasjonale organisasjoner. Vi har i dag et mer finmasket nettverk av folkerettslige forpliktelser, noe som også påvirker anerkjennelsesområdet.

Internasjonale organisasjoner har en mer fremtredende rolle enn før. De er sentrale i utviklingen av folkeretten om anerkjennelse. Selv om det ligger en mellomstatlig traktat til grunn for organisasjonene og de fullmakter som er gitt til organene i organisasjonene, har de utviklet regler og praksis som organene selv innfører. Organisasjonene kan sette forpliktende rammer politisk, rettslig og faktisk, helt uavhengig av grunnlagsdokumentene. Folkeforbundet og FN står sammen med OAU/AU og EF/EU i en særstilling.

Perioder med høyt konfliktnivå og perioder med høyt aktivitetsnivå

Avhandlingen viser at folkeretten i perioder med høyt internasjonalt konfliktnivå og i perioder med betydelig folkerettsaktivisme oppleves som mindre bindende. På 1930-tallet anerkjente Norge det japanske ulovlige lydriket Manchoukuo. Norge anerkjente likeledes Tysklands ulovlige innlemmelse av Østerrike og Tsjekkoslovakias ulovlige oppløsning. 8. april 1940 anerkjente Norge også Slovakia. Senere så vi en politisering av anerkjennelsesinstituttet. Stortingsaktivisme preget tilnærmingen til Nord-Vietnam og oberstjuntaen i Hellas. Av nyere dato kan beslutningen om å anerkjenne Kosovo og stortingsaktivismen knyttet til anerkjennelsen av Palestina forståes som uttrykk for det samme.

Folkerettsaktivismen

Avhandlingen drøfter noen sider ved folkerettsaktivismen i FN som har hatt særlig betydning for Norges anerkjennelsespraksis. Denne folkerettsaktivismen har bidratt til at selvråderetten, plikten til avkolonisering, forbudet mot diskriminering ut fra rase, tro og hudfarge, Palestinas særlige folkerettslige status og opprørsbevegelsers folkerettslige status i dag er en udiskutabel del av folkeretten.

Norge var lenge nølende. Aktivismen var preget av hard retorikk og liten kompromissvilje. Rollen til FNs sikkerhetsråd i behandlingen av den illegale staten Sør-Rhodesia ble et vendepunkt. En rekke folkerettslig bindende vedtak ble truffet. Vedtakene fanget opp folkerettsaktivismens kampsaker. Politiske målsettinger ble til folkerett Norge la til grunn for sin anerkjennelsespraksis. FNs sanksjoner mot Sør-Rhodesia møtte motstand internt i regjeringen, men sanksjonsvedtakene ble likevel fulgt opp til punkt og prikke.
 

Publisert 17. feb. 2016 13:54 - Sist endret 10. mars 2016 10:38