Tid og sted for prøveforelesning
Bedømmelseskomité
- Professor Kristian Andenæs, Universitetet i Oslo (leder)
- Professor Mette Hartlev, Københavns universitet, 2 opponent
- Professor Karl Harald Søvig,Universitetet i Bergen
Leder av disputas
Prodekan for forskning Kåre Lilleholt
Veileder
- Professor Kirsten Sandberg, Universitetet i Oslo
Sammendrag
Barnet har krav på sin egen religiøse eller livssynsbaserte identitet
Når er det barnet har en rett til å bestemme selv om det vil på en religiøs privatskole, til å velge religiøse klesplagg, til ikke å følge en religiøs diett, til å skifte tro eller melde seg ut av et tros- eller livssynssamfunn?
Barnets rett til tros- og livssynsfrihet, slik den er nedfelt i FNs barnekonvensjon fra 1989 artikkel 14, krever at barnets religiøse identitet ikke forutsettes å være sammenfallende eller avledet av foreldrenes religiøse identitet. Det er barnet som har rett til tros- og livssynsfrihet.
Foreldrene har på sin side en rett og plikt til å veilede barnet i disse spørsmål. Dette innebærer at den norske staten er forpliktet til å respektere foreldreretten og foreldreplikten så lenge foreldrene ikke går utover veilederrollen. I alle avgjørelser som gjelder religiøse eller livssynsbaserte normer må barnets personlige, religiøse identitet bli et sentralt moment i vurderingen.
Barnekonvensjonen artikkel 14 gir ingen konkrete svar, og heller ingen omfattende veiledning, på når et barn har rett til å bestemme selv i møte med religiøse eller livssynsbaserte normer. FNs barnekomité, som forvalter og overvåker gjennomføringen av barnekonvensjonen i de enkelte statene, har akseptert at nasjonalstaten svarer på spørsmålet om selvbestemmelsesretten med å sette en religiøs myndighetsalder (i Norge 15 år). Samtidig krever FNs barnekomité en aktiv holdning fra statenes side til å vurdere om myndighetsalderen er godt begrunnet. Barnekonvensjonen artikkel 14 har dermed ikke formelt økt barnets frihet gjennom lavere aldersgrenser, og bestemmelsen stiller heller ingen formelle krav til foreldrene.
I forbindelse med statens frihet til å organisere undervisning i skolen og den pedagogiske rammeplanen for barnehager, krever internasjonale menneskerettighetsforpliktelser at staten må opptre objektivt, nøytralt og pluralistisk for å respektere foreldrenes rett til å oppdra barnet i samsvar med sin egen tro eller sitt eget livssyn. Etter barnekonvensjonens artikkel 14, må staten også respektere barnets rett til tros- og livssynsfrihet. Det medfører at staten ikke kan ta utgangspunkt i at barnets personlige, religiøse identitet nødvendigvis er sammenfallende med foreldrenes.
Barnets rett til tros- og livssynsfrihet må vurderes separat fra foreldrenes tilsvarende rett. I en slik vurdering kan det noen ganger vise seg at barnets religiøse identitet best blir respektert gjennom å sikre forankring og kontinuitet i familien, mens det andre ganger er nødvendig å anerkjenne at barnets religiøse identitet bør stå friere i forhold til familiens tilhørighet.
The child has the right to its religious or philosophical identity
When does a child have the right to decide whether it wants to attend a private religious school or not, to wear a religious gown or not, to follow a religious based diet or not, to change its religion or believe?
The child’s right to freedom of religion, as laid down in the UN Convention on the Rights of the Child article 14, says that the child’ religious or philosophical identity not necessarily and automatically coincides with or derives from the parents’ religious or philosophical conviction. It is the child who has the right to freedom of religion.
The parents have the right and duty to guide the child in questions related to religion, belief or philosophical conviction. This implies that the Norwegian state has to respect the parental rights and duties as long as the parents act in accordance to their guiding role. Any decision which regards the religious or philosophical norms, the child’s individual, religious identity must be an important factor of consideration.
The Convention on the Rights of the Child does neither provide any concrete answers, nor comprehensive guidance, to the question when a child has the right to self-determinate in relation to religious or philosophical norms. The UN Committee on the Rights of the Child, which supervises the implementation of the Convention, has accepted that member states to the Convention use age limits to determine the religious autonomy of the child. At the same time, however, the Committee requires that states give reason for why a certain age is chosen in spite of other possible limits. The UN Convention on the Rights of the Child has thus not formally increased the child’s freedom of religion by demanding lower age limits. Additionally, the Convention does not demand any specific actions or omission by the parents.
In connection with the state’s freedom to organize the curriculum in public schools and child care, international human rights standards call for the state to act objective, neutral, critical and pluralistic in order to respect the parental right to ensure the child’s upbringing to be in accordance with their religious or philosophical conviction. According to the Convention on the Rights of the Child, the state has to respect the child’s right to freedom of religion as well. This implies that the state cannot implicit or explicit presume that the child’s individual, religious identity coincides with the parental identity.
The child’s right to freedom of religion must be assessed separately from the parents’ equivalent right. The assessment reveals sometimes that the child’s religious or philosophical conviction best is respected by ensuring continuity and foundation in the family, while other times the child’s religious identity should be considered separate from the family’s conviction.