Disputasen vil være digital og man kan følge den direkte via zoom.
Delta på både prøveforelesning og disputasen her (åpner kl. 10:15 den 19. mars)
Informasjon om prøveforelesningen
Bedømmelseskomité
- Professor Geir Ulfstein, Universitetet i Oslo (leder)
- Professor Astrid Kjeldgaard-Pedersen, Universitetetet i København (1. opponent)
- Associate Professor Antonios Tzanakopoulos, Universitetet i Oxford (2. opponent)
Leder av disputas
Prodekan Vibeke Blaker Strand
Veiledere
- Professor Ivar Alvik, Universitetet i Oslo
- Professor Christian J. Tams, Universitetet i Glasgow
Sammendrag
Tema
Denne avhandlingen handler om folkerettens regler om mottiltak («countermeasures»). Disse reglene angir betingelser for suverene staters adgang til å håndheve internasjonale regler på egen hånd, gjennom å suspendere ellers gjeldende internasjonale plikter som reaksjon på en fremmed stats folkerettsbrudd. Reglene om mottiltak er en del av de generelle reglene for statsansvar og har en historie like lang som folkeretten selv.
Relevans
I folkerettslig sammenheng er reglene om mottiltak både et grunnleggende og et praktisk viktig tema. Siden mottiltak er det eneste generelle håndhevelsesgrunnlaget i folkeretten, er forståelse for hva mottiltak er og hva disse reglene tillater en inngang til å forstå hva folkerett er og til å forstå det internasjonale rettssystemets grunnstruktur og styrende prinsipper. Forståelse for hva mottiltak er og hva disse reglene tillater er også av potensielt stor praktisk betydning, i forbindelse med tvisteløsning, rettslig argumentasjon eller internasjonale relasjoner mer generelt, ettersom en anførsel om at en handling kvalifiserer som et mottiltak har potensiale til å frita rettslig ansvar for en handling som strider med internasjonale regler. I dagens internasjonale relasjoner har mottiltak også antatt en særlig betydningsfull rolle som et potensielt rettsgrunnlag for internasjonale sanksjoner som ikke bygger på et FN-mandat, slik som f.eks. de vestlige sanksjonsregimene mot Russland eller Syria. For folkerettsjurister er det derfor vesentlig å forstå når, hvor og hvordan mottiltak kan anføres av stater som en akseptabelt rettslig begrunnelse for ekstraordinære handlinger som normalt strider med statens internasjonale forpliktelser.
I en internasjonal rettsorden i sterk utvikling kan det likevel fremstå uklart hvilken egentlig relevans et generelt selvtektskonsept har og bør ha. I dagens virkelighet trekker institusjonelle strukturer som FN, Verdens Handelsorganisasjon, regionale menneskerettighetsregimer og det internasjonale investeringsrettsregimet i retning av en økt koordinering og sentralisering av tvisteløsning og håndhevelse i det internasjonale systemet. Den internasjonale retten har også i løpet av det siste århundrets rettsutvikling antatt høyere ambisjoner og tydeligere offentligrettslige trekk i båndleggelsen av staters kompetanse nasjonalt og internasjonalt. Dette reflekteres blant annet i utviklingen av FN-paktens system for båndleggelse av våpenmakt og menneskerettighetsregimers båndleggelse av staters myndighetsutøvelse overfor individer.
Har mottiltak en relevans i et internasjonalt rettssystem hvor det stadig utvikles alternativer til håndhevelse ved selvtekt? Innenfor det multilaterale handelsrettsfeltet, har det til eksempel vært eksplisitt anført av WTO-tribunaler at mottiltak er utelukket som grunnlag for håndhevelse av WTO-forpliktelser. Skal dette, og andre tilsvarende eksempler, leses slik at mottiltak har gått fra å være en generell håndhevelsesklausul til en mer selektiv mekanisme – fra en generell ‘systemisk’ relevans i folkeretten til en mer begrenset sektor-spesifikk relevans? Videre, hvilke formål er det egentlig som kan begrunne et mottiltak? Kan mottiltak gi adgang for straffetiltak mot stater, eller kommer dette i konflikt med konseptets rettslige funksjon i det internasjonale rettssystemet? Hva kan et mottiltak lovlig bestå i og på hvilket stadium i en internasjonal konflikt kan mottiltak lovlig anvendes?
Avhandlingens bidrag
Avhandlingen søker å bidra til klarhet om de rettslige rammene for mottiltak og konseptets rettslige betydning i det internasjonale rettssystemet og staters rettslige relasjoner. Avhandlingen drøfter om mottiltak fortsatt kan forsvares som en rettslig ordning i den moderne folkeretten; hvilket håndhevelsesformål som kan begrunne et mottiltak; hvilke rettsbrudd som kan håndheves ved mottiltak; og hvilke rettslige begrensninger som gjelder for bruk av mottiltak.
Det argumenteres for at mottiltak rettslig sett er forutsatt å ha en gjenopprettelsesfunksjon og at pønale- eller gjengjeldelsesformål ikke kan tjene som rettslig begrunnelse for mottiltak. Det drøftes hvordan de rettslige begrensningene for mottiltak har endret seg som en følge av den internasjonale rettens utvikling i løpet av det siste århundret. Det argumenteres for at mottiltak, til tross for fremveksten av institusjonalisert tvisteløsning og andre alternativer til selvtekt, forblir relevant som en mekanisme for stater til håndhevelse av andre staters internasjonale rettsbrudd. Når mer velutviklede systemer for tvisteløsning og håndhevelse bryter sammen eller ikke virker som forutsatt, er det, i et desentralisert system som folkeretten, statenes generelle adgang til mottiltak som sikrer en rettslig adgang til å håndheve rettsnormer.